Blåggenvår

Redirecting

2011-09-11T11:36:00.002+02:00

Aina har sluttet å blogge, og jeg starter opp en ny blogg her. Denne bloggen legges for alle praktiske formål død, men vil bli liggende. Så hva venter du på? Clickety-click!

earth hour 2011

2011-03-29T08:53:00.002+02:00

Var forbausende mye lys under Earth Hour på lørdag...

It's alive!

2011-03-12T20:42:00.001+01:00

Var en tur ute og fotograferte med noen andre fotointeresserte for et par dager siden. Fornøyd med resultatene =)

Ønskeliste

2010-12-05T10:21:00.002+01:00

Jul og bursdag nærmer seg, så her er to ønskelister:

Steam – på denne listen finnes mange spill i alle overkommelige og uoverkommelige størrelser, og jeg blir glad for alt som finnes der. Kanskje litt tungvint i forhold til å ikke kjøpe det samme som noen andre, men jeg tror egentlig at alle som kjøper noe der til meg kjenner hverandre godt. ;)

ThinkGeek – noen nerdete t-skjorter må man da ha. Har hørt stygge rykter om fraktpris, men kanskje du uansett kjøper gaver til noen andre der? Kjøper du noe direkte fra ønskelisten, så markeres det som kjøpt, slik at ingen andre kjøper det samme.

Om laber bloggaktivitet

2010-11-22T20:51:00.003+01:00

Det er heller laber aktivitet her på bloggen for tiden. For min del har det to hovedårsaker: 1) Jeg har ikke så mye å blogge om, og 2) det jeg har å si til omverdenen fra tid til annen er så kort og greit at Facebook-statusen egentlig passer mye bedre.

Så vet vi det.

Men jeg skal fortsette å blogge innimellom – spillomtaler, bilder og annet som blir for mye for en Facebook-status kommer med ujevne mellomrom. =)

CERN neste!

2010-11-01T21:07:00.007+01:00

I forbindelse med et fag jeg har i høst – PHYS115 kvantefysikk – skal jeg på en ekskursjon til CERN i Genève resten av uken. Hvis ikke verdens største/kraftigste/awesomesteste partikkelakselerator har noe å by på, så vet ikke jeg! (Alle dere ikke-fysikknerder kan slappe helt av – jeg lover å ikke lage sorte hull, kors på halsen!)

Hvem sa frihet?

2010-10-18T23:34:00.043+02:00

Alle har vi vel gode minner fra sandkassen da vi var små. Dette firkantede, flate lekeområdet uten regler og med uante muligheter. Husker du ikke hvordan det var? Sett deg bak spakene i Just Cause 2, så kommer nok følelsen tilbake!

Det var en gang en øy

Just Cause 2 er et 3. persons skytespill i den nå veletablerte sandkassesjangeren. Spill i denne kategorien kjennetegnes ved at de stort sett har den fremdriften du skaper selv, og at du kan løse utfordringene dine fra de vinklene du selv måtte finne for godt. Just Cause 2 er ikke noe unntak. Her får du fra omtrent første stund boltre deg i et gigantisk øyparadis med store områder av både ørken, asfaltjungel, ekte jungel og snødekte høyfjellslandskap.

Du spiller som Rico, en noenlunde amerikansk agent som best kan forklares som en krysning mellom James Bond, Jason Bourne, Rambo og Han Solo med et snev av Enrique Iglesias på toppen. En USA-fiendtlig diktator har tatt over styringen på øyen, og din jobb er å lage så mye kaos som mulig og styrte regimet. Dette gjøres gjennom å gjøre oppdrag for spesialenheten din, å ta jobber for lyssky frihetsbevegelser på øyen, og ikke minst, å skape så mye kaos som overhodet mulig ved å sprenge alle statens eiendeler du måtte komme over på din vei. Og det er mye som kan sprenges i dette spillet.

Snop for en visuell sjel

Til rådighet har du en fallskjerm, en krok du kan skyte ut og som trekker deg inn, og (naturligvis) et bredt sortiment av våpen. Som et 3. persons skytespill baserer mye seg på å knerte fiender med alle mulige midler. Strengt tatt er dette den eneste måten å kunne utrette noe på i spillet, men som vi husker fra sandkassen da vi var mindre – det er ikke resultatet selv, men veien til resultatet som er målet. Øyen er stor – du kan fly høyt oppe i skyene og se ned på en liten prikk av en oljeplattform, og du finner raskt ut om du hopper ut og tar turen ned (det er jo det kjappeste!) at den er like stor som et helt nivå i et gjennomsnittlig annet spill. Og likevel en liten, ubetydelig prikk i forhold til resten av øyen.

Visuelt er spillet meget velpolert. Det er ikke noe som helst problem å leve seg inn i verdenen og nærmest føle bølgene på sandstranden leke seg oppover føttene dine – vanneffektene utmerker seg nemlig som spesielt imponerende. Lydmessig er det helt på det jevne - skuddene sitter godt i høyttaleren, men er ingenting eksepsjonelt i forhold til andre spill som går dypere i skyteopplevelsen. Stemmeskuespillet utmerker seg i alle fall ikke i negativ retning – helt på det jevne, med andre ord.

Resirkulering er ikke alltid bra

Spillets største problem er at det gaper over for mye, og derfor har lett for å bli ensformig i lengden. Øyen byr på store variasjoner i terreng og natur, men de mange landsbyene og militærbasene du infiltrerer, rensker og sprenger i filler fortoner seg mye på samme måte, selv om de heldigvis ikke er blåkopier av hverandre. Som med de fleste andre store spill av denne typen, ender det med at man gjør det samme om og om igjen om man går inn for å fullføre det bortimot 100 % – noe mange av oss ofte finner stor glede i. Selv om mulighetene er mange, faller man gjerne inn i et mønster som fungerer ekstra godt, og mange av spillets muligheter forblir uutnyttet. Jeg kjørte for eksempel sjelden bil – det var jo mye raskere å løse ut fallskjermen og bruke kroken sin for å dra seg fremover med stor fart. For ikke å snakke om å kjøpe et helikopter og heller bruke det.

Skyteopplevelsen er også litt i svakeste laget. Dette er delvis grunnet veldig svak kunstig intelligens – fiendene tar ikke fem flate øre for å komme løpende mot deg i åpent lende mens de blir plaffet ned. Men aller mest er det på grunn av at skyteopplevelsen er alt for grunn. Spillet gjør mye bruk av auto-aim, slik at man bare trenger å peke i fiendens generelle retning og plaffe løs. Dette har definitivt sine positive sider – man blir raskt ferdig med kampene, og kan fortsette med å farte rundt og skape kaos på den måten som måtte passe en best. Haken er dog at spillet baserer seg på skyting for å ha noe som helst fremdrift. Det er litt synd at den sentrale spillmekanikken ikke har blitt viet mer oppmerksomhet enn dette – spillet kunne holdt interessen min mye lenger om det hadde gått litt dypere i denne retningen.

Oppdrag, schmoppdrag

Spillet er generelt for grunt, for alt man gjør mangler særlig dybde. Oppdragene for de ulike «frihetsbevegelsene» er et velkomment avbrekk fra å farte rundt uten mer mål og mening enn å samle ressurser til neste våpenoppgradering, men de er stort sett en vits i både lengde og utførelse. Hovedoppdragene – de få som er – er mer forseggjort, men også her kunne det med fordel blitt lagt ned litt mer arbeid. Stort sett blir spillopplevelsen for lite sammensveiset, den blir rett og slett for «løs» sammenlignet med mer historiedrevne spill.

Men frihet er uansett det store poenget i dette spillet, og frihet finnes i overflod. Jeg har brukt rundt 100 timer på dette spillet, og selv om over halvparten av tiden har gått med til å lete frem hver minste lille ting, skal jeg ikke si at jeg ikke har kost meg. Det kan for øvrig lønne seg å lete frem litt mer enn bare det man må – i alle fall Steam-utgaven støtter nemlig achievements, eller for de uinnvidde, «medaljer» som du stolt kan vise til dine spillnerdevenner som bevis på at du har gått langt forbi pliktens kall. Alltid en sikker vinner!

Konklusjon

Historien er en alt for kort vits, sideoppdragene er ensformige, og spillet kan til tider bli for grunt. Men det er nå verken historiefortelling eller dybde som står i fokus her – prioriteringen er rettet mot det store mangfoldet av muligheter og ren og skjær underholdning. Det klarer spillet utmerket – i alle fall en god stund.

Dette spillet er så mye mer enn summen av delene, og vinner frem på nettopp det. Ta det beste fra flyspill, bilspill og skytespill, og sett det sammen til noe helt nytt. Just Cause 2 integrerer alt på en mesterlig måte, og åpner med det opp for uante muligheter. Om du liker frie spillopplevelser, klarer det å holde på interessen lenge nok til at det er verdt pengene. Lett.

Karakter: 8/10

Hvem trenger våpen?

2010-09-24T12:46:00.011+02:00

Star Wars: The Force Unleashed kom ut til Xbox 360 og Playstation 3 i september 2008. Forventningene var høye – med god grafikk, avansert fysikkmotor og en hovedperson som kan mestre Kraften som ingen annen i et spill tidligere, var det duket for tidenes spillopplevelse i Star Wars-universet. Dessverre levde ikke spillet helt opp til forventningene, og det ble relativt lunkent mottatt. Likevel ble mange PC-spillere glade da spillet rundt juletider 2009 endelig kom ut til PC. Også her var det imidlertid vesentlige skår i gleden.

Dårlig port

Det er alltid like spennende når konsollspill skal overføres til PC. The Force Unleashed er et klassisk eksempel på hvordan dette ikke skal gjøres. Her finner vi nærmest en total mangel på grafikkinnstillinger, FPS låst til 30 (som er litt for hakkete når man er vant til mye mer), og unødvendig lange lastetider i menyene.

Dette er imidlertid ikke det største problemet i denne kategorien. Spillet er rett og slett fryktelig dårlig tilpasset tastatur og mus. Spillet inneholder for eksempel halvinteraktive actionsekvenser for nådestøtet til større fiender, hvor man trykker på knapper som vises på skjermen, og layoutet på disse knappene gjør det lite intuitivt å skulle finne frem til dem på tastaturet. I tillegg har spillet dårlig støtte for noe særlig mye annet enn Xbox 360-kontrollen for Windows.

Force this!

Det spillet derimot lykkes godt med, er å gi deg en følelse av å styre Kraften som du aldri før har sett i et spill. Det er riktignok ikke like spektakulært som utviklerne ville ha det til før spillets lansering, men her kan du dra løs og kaste rundt på det aller meste. Det åpnes også for interessante kombinasjoner som å plukke opp en fiende, elektrifisere ham og slenge stakkaren som en elektrisk bombe inn i en annen fiende.

Lyssabel har vi naturligvis også. Du kan denge løs på angrepsknappen om du vil, men alt blir mye mer effektivt om du benytter deg av de mange komboene du kan utføre. Dette er alt fra å elektrifisere lyssabelen din underveis i en angrepsrekke, til å slå løs på en fiende, slenge ham opp i luften, ta turen opp og fortsette å denge ham i løse luften, og avslutte med å slenge ham inn i nærmeste fiende som en elektrisk bombe. Mulighetene for å vellykket kunne gjennomføre sistnevnte er riktignok få, men det er kult når det funker!

Nå tar riktignok ikke fiendene fem flate øre for å bli denget løs på, for spillets kunstige intelligens holder overhodet ikke mål. Her kan man stille seg halvveis bak en hindring, og plutselig aner ikke fienden at du eksisterer. Det er også flust av regelrette feil, som at en fiende bare står i ro noen meter unna deg, i åpent terreng, og ikke viser noen som helst tegn til å flytte på seg i det du gang på gang sender dugelige mengder lyn i hans retning.

Ikke akkurat Umberto Eco

Spillet er strengt lineært. Alle nivåene følger en standard oppbygning med en hovedfiende på slutten, og utenom det nærmest obligatoriske ond/god-valget mot slutten har man ingen innvirkning overhodet på historiens fremgang. Kombiner dette med en ganske uengasjerende historie (i alle fall til Star Wars-spill å være!) med tidvis akutt hastverk, så skjønner du raskt at det ikke er her man bør lete etter grunn til å prøve spillet.

Ut over dette har spillet også åpenbare og heller irriterende designfeil. Jeg opplevde en gang at noen fiender begynte å skyte missiler på meg under en av mellomsekvensene, og da jeg fikk kontrollen over karakteren min igjen var det ikke mye jeg kunne gjøre før jeg ble truffet og drept et lite millisekund etterpå. Sammen med mangel på manuell lagring, og godt spredte lagringspunkter, så hender det at man må spille om igjen litt mer enn man egentlig vil. Spillet klarte til og med en gang å vise feile knapper jeg skulle trykke på – det tok lang tid før jeg kom meg videre da!

Spillets lengde er ikke mye å skryte av. Selv på den vanskeligste av vanskelighetsgradene som er tilgjengelig i begynnelsen brukte jeg bare 15 timer på en gjennomspilling. I dette tilfellet brydde jeg meg ikke så mye om det – man går da lei av alle feilene og irritasjonsmomentene. Hvis man spiller spillet om igjen får man starte med alle kreftene og egenskapene man har opparbeidet seg gjennom hele spillet, men jeg kan likevel ikke se for meg at jeg kommer til å børste det digitale støvet av dette spillet med det første.

Konklusjon

Hvis du er ute etter et Star Wars-spill som lar deg føle, bruke og misbruke Kraften sterkere enn noen gang før, så kan The Force Unleashed være verdt å sjekke ut. Men om du ikke er Star Wars-fan, så spørs det – spillet er langt fra problemfritt, og hvis man stripper vekk Star Wars-universet, så sitter man igjen med en møllspist kjerne som andre spill har gjort (og fremdeles gjør) mye bedre.

Karakter: 6/10

Ukomplisert, utfordrende og vanedannende – oppskriften til suksess!

2010-09-20T23:11:00.014+02:00

Én eneste spillmekanisme, grafikk som er over 20 år gammel og historiefortelling som utfordrer selv Super Mario i sitt fravær. Det er ikke til å komme unna: Dette er skamgøy!

Det har nok gått de fleste hus forbi at vi for to uker siden fikk en PC-lansering av spillet VVVVVV. Det er synd, for dette er – som så mange andre spill som lider samme skjebne – en virkelig perle.

I believe I can flyyy...

Prinsippet er såre enkelt: Du styrer en liten blå todimensjonal kar. Du kan gå til høyre og venstre, og med en annen knapp kan du skifte retningen på din personlige tyngdekraft. Enten virker den oppover, eller så virker den nedover, og du kan ikke skifte retning i svevet. Verre er det ikke – i motsetning til mange andre spill, har du altså «alle» hjelpemidlene tilgjengelig fra begynnelsen av her. Ingen våpen, ingen mulighet til å hoppe – kun tyngdekraften er din venn her. Eller fiende, om du vil.

For her ringer det sikkert noen alarmer hos erfarne gamere: Jo enklere spillkonseptet er, og jo tidligere du får tilgang til hjelpemidlene dine, desto mer må utviklerne vri hjernene sine i oppfinnsomhet for å kunne holde på interessen din gjennom hele spillet – noe som ofte resulterer i djevelsk vanskelighet på oppgavene du må utføre. Det eneste du i praksis gjør i VVVVVV er å forflytte deg, og ja, det blir til tider djevelsk vanskelig.

VVVVVV er imidlertid ikke et utilgivende spill, det skal det ha. Spillet består av mange, mange separate «skjermer» (slik vi kjenner det fra f.eks. de gamle Zelda-spillene), og det finnes automatiske lagrepunkter stort sett i hver skjerm. Dersom du skulle være så uheldig å treffe noen fiender eller noen av de stygge røde piggene som på en så fin måte er «spredd» rundt om i verdenen (de er dessverre slettes ikke alltid spredd!), så havner du umiddelbart tilbake til forrige lagrepunkt.

Tidløst

Presentasjonsmessig gjør VVVVVV det meget sterkt. Grafikken henter inspirasjon fra tiden da spill var like enkle i sin spillmekaniske utforming som dette, og denne enkle grafiske stilen passer godt til det enkle gameplayet. Musikken er også i klassisk chiptune-stil, og gjør en veldig god jobb med å sette riktig stemning. Alt i alt er presentasjonen tidløs, og det kan ikke sies å være annet enn en stor styrke.

Spillets lengde er veldig avhengig av hvor lett du klarer å komme deg gjennom det, og om du vil samle alle bonuser eller ikke. (Noen av bonusene er et sant mareritt!) Selv skulle jeg ønske at spillet var lenger: Jo enklere konsept, desto større potensial, og spillets lengde kunne fint blitt doblet uten at det måtte ha gått på bekostning av variasjonen. Her er det et stort uutnyttet potensial!

Du vil nok uansett få nok lengde for pengene, for spillet er ikke dyrt: Fem smålige Euro er fullpris på Steam i skrivende stund, og i tillegg finnes det en demo som du faktisk kan spille i nettleseren din! (Du finner den mange ulike steder, for eksempel her.) Det er derfor ingen grunn til å ikke prøve den – spill heller den demoen neste gang du klikker deg inn på Farmville, starter opp WoW eller vil ha et lite avbrekk i studiene.

Konklusjon

VVVVVV bygger på et konsept som treffer blink på klisjéen «genialt i sin enkelthet». Det er utfordrende, men likevel ikke utilgivende, og presentasjonen er ren, lekker og høyst effektiv. Med gratis nettleserbasert demo og systemkrav som til og med mobilen din ler av, er det ingen grunn til ikke å prøve!

Karakter: 8/10

dA: kick-off

2010-09-10T13:02:00.000+02:00

Knipset dette bildet til forsiden av Olsvik menighetsblad. Mitt første cover, jippi! =D

dA picbits: mer fra dyreriket

2010-08-23T09:43:00.000+02:00

Vi var som nevnt i Frankfurt i sommer, og der besøkte vi blant annet en dyrehage. Her er et lite knippe bilder jeg synes ble bra, klikk for større:

Bilder fra ferien på Gaustablikk

2010-08-22T15:29:00.008+02:00

Jeg knipset en del bilder på familiens ferie i Gaustablikk, mest landskap. Her er noen av dem. Klikk på bildene for mer informasjon. Panoramaene fra fjelltoppen kan nytes i all sin prakt på gigapan.org (lenker under bildene) – prøv det i alle fall med det største (nederste)!

Større på gigapan.org.

Nytes i all sin prakt på gigapan.org!

Hva kan man gjøre i Frankfurt?

2010-08-03T15:59:00.003+02:00

Våt sommer, så vi kompenserte like gjerne med bloggtørke.

Vi skal til Frankfurt i neste uke på U2-konsert. Vi bestilte like greit et par overnattinger til, så nå lurer vi på fra «alle» dere lesere: Har dere noen tips til hva vi kan gjøre i Frankfurt og omegn?

Våte fjell: St. Helens

2010-05-29T14:15:00.002+02:00

Mitt foreløpig nyeste vannsplash-bilde bærer en slående likhet med St. Helens.

Sommerferie

2010-05-25T20:39:00.010+02:00

I dag hadde jeg min siste eksamen, så nå er jeg et fritt menneske igjen. Har vi så planer for sommeren? Å jada! Kanskje litt for masse til og med: lese bilteori, jobbe, dra til London, jobbe, gå på Muse-konsert, jobbe, dra til Tyskland og gå på U2-konsert, jobbe. For å nevne noe.

I tillegg har jeg planer om å få lest noen bøker:

Våte fjell: Eyjafjallajökull

2010-05-23T11:34:00.002+02:00

Her er det andre av tre bilder av vann-splash som minner om fjell: Eyjafjallajökull. Slående likhet med utbrudd og alt det der, sant? Klikk for større!

Våte fjell: Fuji

2010-05-22T18:23:00.003+02:00

Her er det første av tre bilder av vann-splash som minner om fjell. Først ut er Fuji. Klikk for større!

Og vinnerne er...

2010-05-21T23:30:00.002+02:00

Mitt innsendte bilde var visst bra nok til et års abonnement av Natur og foto. Jippi! Se i BT i morgen (lørdag), der kommer alle vinnerbildene. =)

En halvseriøs teologisk fundering: Gud og kvantemekanikk

2010-05-16T10:23:00.000+02:00

Tyvlåner denne serien skamløst fra Ingar. (Du skal få den tilbake, lover!)

Kvantemekanikken (fysikk som som beskriver ting på atomnivå og mindre), ettertrykkelig testet i all slags eksperimenter (jfr. dobbeltspalteforsøket, presentert forståelig i denne korte animasjonsfilmen), sier at en partikkel ikke har noen bestemt posisjon (den er overalt) inntil vi faktisk måler posisjonen til partikkelen – først da får den en bestemt posisjon.

Gud, på den andre siden, er allmektig og vet alt, ifølge bibelen. (Aina eller Ingar kan sikkert diske opp noen relevante bibelsteder?) Oisann – her har vi en kollisjon: Gud kan ikke vite posisjonen til en partikkel som faktisk ikke har noen veldefinert posisjon...?

dA: to wait

2010-05-14T23:58:00.004+02:00

Det er ikke alltid greit å vente. Venting kan være kjedelig, tidkrevende og nevnte jeg kjedelig? Men venting kan også få deg til å tenke, få tankene vekk fra hverdagens mas og kav, og gi en opplevelse av forventning.

Og når hva det nå er du venter på endelig kommer, så er du uthvilt, glad og klar til å gripe de nye mulighetene.

Gjør noe konstruktivt mens du venter: Få tankene vekk fra ting.

---

Takk til Silje Skavhellen for å være tilfeldig modell.

dA: pause

2010-05-13T19:29:00.002+02:00

Noen ganger må man bare stoppe opp en liten stund. Sitte seg rett ned hvor enn man står, og reflektere litt. Hvor er jeg? Hvor ender jeg opp? Hva vil jeg finne der?

Dette hadde så klart vært mye lettere om man hadde hatt kart og kompass, eller som vi bruker i dag, GPS. Da kunne man i stedet reflektert over de STORE spørsmålene i livet: Hvor er jeg? Hvor ender jeg opp? Hva vil jeg finne der?

---

Takk til Thor Eirik Areklett for å være tilfeldig modell.

Kjedebrev 2.0

2010-04-25T10:23:00.001+02:00

Om verden står eller forgår, kjedebrev will always find a way. Mange har sikkert lagt merke til alle disse facebook-sidene som lokker oss med titler som vitner om innhold av en annen verden, gjerne et bilde eller en video av noe helt sykt noe, og som gir deg følgende prosedyre for å få se herligheten: Join gruppen/bli fan av siden, og inviter alle dine venner.

Murf. Kjenner jeg er lei av dette allerede.

Men vi får se det fra den lyse siden: De har i alle fall sluttet med drapstrusler, ulykke i kjærlighetslivet og analkløe til langt ut i neste måned om du ikke sprer det videre!

Kontaktlinser

2010-04-24T10:13:00.000+02:00

Som enkelte har fått med seg, så fikk jeg nylig kontaktlinser. Jeg har døgnlinser, som jeg bruker i en hel måned og går med hele døgnet (jeg sover altså med dem). En del research ble gjort på forhånd, og her er hva jeg endte opp med:

Jeg gikk til Krogh optikk på Xhibition. De har den klart dyreste synstesten/linsetilpasningen¹, men de virket også mest profesjonelle, og de sa selv at de utfører linsetilpasningen grundigere enn mange andre optikere (så får de ta dem på ordet de som vil). Jeg er veldig fornøyd med service og gjennomføringen av linsetilpasningen.

De har også de billigste linsene – så billige at jeg med studentrabatt (ja, de har 10 % studentrabatt!) får samme pris på linsene mine der som de billigste på nett. (Dette varierer så klart mye fra linse til linse, men for meg blir det det samme.)

Du får også prøve så mange linser du vil, frem til du finner noen du (og optikeren) er fornøyd med. Vanligvis er dette første forsøk, tror de fleste optikere er flinke her.

I tillegg kommer etterkontroller 1–2 ganger i året. Hos Krogh optikk koster kontroll én gang i året 680,–, mens kontroll to ganger i året koster 450,– i snitt per kontroll (det er en grundig kontroll og en mindre grundig annenhver gang).

Det finnes for mange linser og for mange ulike priser hos optikerne / på nettet til at jeg kan liste opp alt, men for døgnlinser fant jeg følgende: Interoptik og Brilleland har abonnementsordninger på linser med priser som inkluderer to kontrollsjekker i året (så mange du vil hos Brilleland). Likevel ble prisene dyrere her enn hos Krogh optikk, som er rimelige på døgnlinser, og til og med har studentrabatt. Hos Brilleland får du bare ett sett med prøvelinser etter linsetilpasningen, om du ikke er fornøyd må du betale de andre selv. Alle andre optikere gir deg «så mange du vil» til du finner noen som passer. Specsavers skal jo være så billige, så der får du ikke engang ett par med prøvelinser. Usikker på om du her får gratis etterkontroll etter en uke (noe alle andre inkluderer).

Kort fortalt: Finn ut hvilken type linser du vil ha (endagslinser, døgnlinser, månedslinser), ring rundt til optikerne (jeg ringte til ovennevnte pluss Synsam), og spør om følgende:

Hvor mye koster en linsetilpasning, og hva er inkludert (prøvelinser, etterkontroll, etc.)? (Nevn om du har hatt linser før eller ikke.)
Hvor mye koster de ulike linsene innenfor typen du er interessert i? (Sammenlign gjerne dette med internett, f.eks. linsepriser.no.)
Har de noen abonnementsordning? Pris? Hva er inkludert?
Noen andre fordeler man bør vite om?

¹Krogh optikk tar 680,– for selve synstesten, og 450,– for opplæring i bruk av linser. Jeg forstod det slik at opplæring var inkludert i prisen jeg fikk fra de andre optikerne, men jeg gir ingen garantier her – jeg spurte aldri eksplisitt om dette.

silhouette week: a tale of orange and blue

2010-04-23T07:51:00.002+02:00

Dette var siste bilde i denne serien. Det bygget seg visst litt opp med bildetekster etterhvert, les dem på deviantart om du er interessert.

silhouette week: starpick

2010-04-22T09:03:00.000+02:00

silhouette week: spin

2010-04-21T07:55:00.000+02:00

Minner meg litt om denne damen fra Bleach.

silhouette week: maestro

2010-04-20T09:13:00.000+02:00

silhouette week: zen

2010-04-19T10:20:00.002+02:00

Jeg knipset nylig en del bilder av Aina på toppen i nærheten – opprinnelig for å knipse i vei med tre blitser og high-speed sync (ikke det samme som high-speed-fotografering) mot solnedgangen, og etter hvert like mye for å fotografere silhuettbilder mot den fine skumringshimmelen. Jeg endte opp med fem av disse bildene jeg likte spesielt godt, og presenterer ett for dagen denne uken.

Klikk på bildet for større format!

Skuffen med det rare i

2010-03-29T00:57:00.002+02:00

Har vært mye å gjøre og lite annet å blogge om enn at det er mye å gjøre. Men nok om det.

Jeg har fått meg ny skrivepult! Kvittet meg med den gamle på fredag (donert til Idar, broren til Aina) og kjøpte meg en ny en som tar litt mindre plass. Før- og etter-bilder:

Før

Etter

Den midterste «hyllen» (det kan se ut som den nederste, men det er et tastaturbrett under den igjen) er egentlig en egen del som kan svinges ut, slik at man kan få et dobbelt så langt skrivebord om man vil, eller det kan om ønskelig stå i vinkel. Topp!

Uansett: Øverst til høyre på det gamle skrivebordet er et det en skuff. Denne skuffen var det veldig mye rart i. Her er et lite utdrag:

Ett stykk Einstein-greier, fremdeles uløst	Brev fra Aina, datert til 5. klasse
En klump med forhenværende kiwidrops av beste hjemmelagde sort	Den beste blyantspisseren jeg noensinne har hatt
Et bredt assortement av tidligere briller, samt 3D-briller av nyere dato	Ett stykk Maoam, fortsatt uåpnet da jeg kastet den i bosset etterpå
Visittkort fra Ruben Gazki – men nå er jeg jo på dus med fyren uansett	Billett til Anastacia-konserten jeg vant på radio for fem år siden
Vage spor etter fordums høyst forbigående farsotter	Det gamle tubamunnstykket «mitt» (på tide at korpset får det igjen?)
Ett stykk permanent tusj, garantert å sitte på alt (jeg tviler etter alle disse årene)	Kniv av beste sort, fremdeles skarp (plaster på fingeren)
To stiftemaskiner, ubønnhørlig merket for å fjerne all tvil om eierskap	En bitteliten bok spekket med forslag til Scarecrow's Song i Ocarina of Time, lagoppstillinger til et eldre FIFA-spill og notater til Myst-nøtter
Minnebok, inklusive et par gode minner	En ødelagt piezoelektrisk lighter, og grunnen til dens bortgang (ja, den gir støt ennå)
Pappas opptak av gode, gamle radioshow med Kirkevaag, Lystad og Mjøen	Sertifikater av heller luguber gyldighet
Armbånd og slipsnål – ordentlige saker, brukte dem i et bryllup på lørdag	Reservelyspærer til lavalampen min (for en gangs skyld noe normalt)
En liten bok med tittelen «HEMMELIG!! MÅ IKKE BERØRES!!» (lite innbydende...) og hvor det eneste innholdet er adresse og telefonnummer til en av mine tidlige forelskelser	Flere disketter, hovedsakelig oppstartsdisker til Windows 98 og ME (høyst midlertidig operativsystem! Lover!)
Utstyr fra ungdomsskolen (skikkelige saker!)	Ett stykk kam, trolig brukt sammen med matpapir i en konfirmasjon i fjor

Nesten litt overrasket at så mye kan få plass i en så liten skuff – men ikke halvparten så overrasket som da jeg i går tømte bokhyllen min for det som var der av rusk og rask, og faktisk fylte så godt som HELE papirbosspannet – helt alene. Det tok nesten hele dagen å rydde i den hyllen – resten av dagen gikk med til å ordne opp i alt rotet under sengen. Nå skal bokhyllen byttes ut med noen hyller som henger på veggene, og så skal det nok bli skikk på rommet!

dA: shinai to kendouka

2010-03-08T10:22:00.002+01:00

Min bror Espen går på kendo (han er da en kendouka, «en som utøver kendo»), en moderne japansk sverd-kampsport. Her poserer han med sin shinai (bambussverd).

PHP og Unicode

2010-03-07T10:01:00.008+01:00

Det kan være et sant mareritt å skrive PHP-baserte webapplikasjoner til internasjonal bruk. Jeg trenger riktignok egentlig bare å skrive til norsk/skandinavisk bruk, og kan derfor holde meg til ISO-8859-1, men den prinsippfaste delen av meg nekter å gi slipp på UTF-8 (og dessuten, man vet aldri når man plutselig må bruke tegn ikke innbefattet av ISO-8859-1). Oisann, problem: PHP aner stort sett ikke hva «tegnsett» er for noe, og man må bruke mange omveier og alternative funksjoner.

Løsning: Jeg gidder ikke å utvikle ting selv akkuart nå, bruker andres PHP-skript til alt mulig rart, og venter tålmodig i stille bønn på at PHP 6 ikke ikke er alt for langt unna. Da forsvinner nemlig alle problemene sporløst, og jeg er en lykkelig skripter igjen. :)

Six Blind Men & the Elephant

2010-02-18T21:28:00.009+01:00

Fant dette diktet på nett. Fantastisk dikt! =)

It was six men of Indostan
To learning much inclined,
Who went to see the Elephant
(Though all of them were blind),
That each by observation
Might satisfy his mind.

The First approach’d the Elephant,
And happening to fall
Against his broad and sturdy side,
At once began to bawl:
“God bless me! but the Elephant
Is very like a wall!”

The Second, feeling of the tusk,
Cried, -“Ho! what have we here
So very round and smooth and sharp?
To me ‘tis mighty clear
This wonder of an Elephant
Is very like a spear!”

The Third approached the animal,
And happening to take
The squirming trunk within his hands,
Thus boldly up and spake:
“I see,” quoth he, “the Elephant
Is very like a snake!”

The Fourth reached out his eager hand,
And felt about the knee.
“What most this wondrous beast is like
Is mighty plain,” quoth he,
“’Tis clear enough the Elephant
Is very like a tree!”

The Fifth, who chanced to touch the ear,
Said: “E’en the blindest man
Can tell what this resembles most;
Deny the fact who can,
This marvel of an Elephant
Is very like a fan!”

The Sixth no sooner had begun
About the beast to grope,
Then, seizing on the swinging tail
That fell within his scope,
“I see,” quoth he, “the Elephant
Is very like a rope!”

And so these men of Indostan
Disputed loud and long,
Each in his own opinion
Exceeding stiff and strong,
Though each was partly in the right,
And all were in the wrong!

MORAL:
So oft in theologic wars,
The disputants, I ween,
Rail on in utter ignorance
Of what each other mean,
And prate about an Elephant
Not one of them has seen!

–John Godfrey Saxe, 1816-1887

xkcd: Spirit

2010-01-29T12:44:00.001+01:00

Synes denne stripen var sånn akkurat passe koselig og akkurat passe trist. =)

Bergen-Oslo tur-retur på sykkel

2010-01-25T23:19:00.000+01:00

Neida, jeg har ikke tenkt å begi meg ut på en så lang tur helt med en gang. Men jeg har nå syklet tilsvarende strekningen Bergen-Oslo tur-retur siden i høst (100 mil), frem og tilbake til og fra universitetet.

Jeg skulle egentlig skrive litt om hvordan det har vært og slikt, men jeg klarer rett og slett ikke å finne frem så mye vettugt å si som ikke ville blitt dørgende kjedelig, så jeg får si det kort: Det har jo både positive og negative sider, men mest positive, så jeg har ingen planer om å slutte. Men en liten ufrivillig pause blir det dessverre enn så lenge: Med kuldegrader er det heller umulig å bruke hageslangen, så jeg får ikke vasket sykkelen, og med så mye drit og gjørme og sørpe og salt i drivverket vil det ødelegge sykkelen om jeg fortsetter. Så trass i piggdekk står sykkelen parkert til hageslangen ikke er frossen lenger. Sånn kan det gå!

dA: lyderhorn-sotra-øygarden-askøy

2010-01-16T00:18:00.006+01:00

Klikk for større! Kipset dette panoramaet på toppen i nærheten en vakker vinterdag. (Hadde også passet perfekt med en timelapse her på denne dagen, men batteriet var ikke enig...)

Morsom skygge til høyre, litt artig når man ser den i sammenheng med solen. =)

Panoramaet er satt sammen i Autopano av syv bilder i liggende format. Hvert av de syv bildene har tre ulike eksponeringer, og de tre ulikt eksponerte panoramaene er satt sammen til et HDR-panorama i Photomatix. Jeg prøvde å gå for et ganske naturlig utseende med HDR-innstillingene – klarte jeg det?

xkcd: Science Montage

2010-01-01T17:49:00.003+01:00

Siden jeg har bursdag bestemmer jeg at dagens xkcd-stripe er awsum. Check it out.

Velsignelser

2009-12-31T00:43:00.000+01:00

Kom over disse velsignelsene på Pip Wilsons blogg. Artig formulerte, og tanker å tygge på enten man er religiøs, ateist eller noe imellom.

May God bless you with discomfort
at easy answers, half truths and superficial relationships,
so that you may live deep within your heart.

May God bless you with anger
at injustice, oppression and exploitation of people,
so that you may work for justice, freedom and peace.

May God bless you with tears
to shed for those who suffer pain, rejection, hunger and war,
so that you may reach out your hand to comfort and
to turn their pain into joy.

And may God bless you with enough foolishness
to believe that you can make a difference in the world,
so you can do what others claim cannot be done
to bring justice and kindness to all our children and the poor

dA: buldreorkester

2009-12-25T16:22:00.000+01:00

Årets julegave til mamma og pappa fra søskenflokken på fire (meg og Stian øverst, Silje og Espen nederst), henger nå på lerret i stuen. Jeg har hatt bildet en stund, men kunne av åpenbare grunner ikke offentliggjøre det før nå. ;)

Dette var min første fotogreie med tre blitser, fikk nylig de to nye jeg «byttet inn» for makrolinsen jeg vant. Jeg brukte to til å blåse ut lakenet jeg brukte som bakgrunn, og én til selve motivet. Joda, masse lys som lekker fra bakgrunnen, og på ingen måte et optimalt lysoppsett, men rommet var ganske lite. Alt tatt i betraktning synes jeg resultatet ble bra. =)

Dragon Age: Origins: Dessverre...

2009-12-17T10:47:00.002+01:00

Dragon Age: Origins har stort sett fått hyllest fra alle kanter, og er ifølge verdens spillpresse et av årets beste rollespill, om ikke det beste. Med noen timer bak meg i spillet har jeg klart å danne meg et lite inntrykk av det.

Spillet er velpolert, det er ingen tvil om det. Små detaljer som lasteskjermer med myk (ikke hakkete) animasjon og animerte detaljer og overganger når menyer spretter opp bidrar til en god helhet. Sammen med gode mellomsekvenser og dialogsekvenser, musikk i nær Ringenes Herre-kaliber (i alle fall i noen mellomsekvenser) og en generell episk følelse er det lett å skjønne at anmeldere verden over har falt for dette mesterverket – for det er nettopp det det er.

Men: Spill, uansett hvor god historie de forteller, er nødt til å ha en spillmekanikk som også faller i smak (det er tross alt et spill, og ikke en film). Her faller dessverre Dragon Age gjennom for min del. Det virker som om spillet har god fordeling mellom dialog og kamp, men selv om dialogen som nevnt er av ypperste klasse, så er kampene det som gjør at jeg nå legger dette spillet fra meg etter noen timer.

Du styrer ikke sverdslag og lignende direkte slik som i de fleste spill som foregår i 1. person. Det er flere synsvinkler å velge mellom, fra rett bak karakteren din til fugleperspektiv med oversikt over hele slagmarken. Du angriper ved å klikke en gang på en fiende, så går karakteren din bort og slår i vei med sverdet, skyter med pil og bue eller bruker magi, alt helt automatisk. Du kan i tillegg bruke en del spesialangrep og ferdigheter som kan aktiveres manuelt. Systemet er ikke ulikt det man finner i en del massive flerspillerspill, slik som World of Warcraft, Guild Wars, etc.

Kampsystemet virker rett og slett tregt og lite responsivt. Når du klikker på en fiende tar det tid å gå bort til den, og er det mange fiender samlet på ett sted, så klarer gjerne ikke karakteren din å gå dit, fordi de tre andre på laget ditt også prøver å komme seg frem. Det fører til at mye av kampene går med til å gå frem og tilbake. Dessuten, siden kameraet i mange tilfeller følger karakteren din, er det vanskelig å klikke der du vil uten å til stadighet måtte pause spillet for å treffe riktig sted/fiende.

I tillegg, uten at jeg helt kan sette fingeren på det, ga det meg aldri noen tilfredsstillelse å felle vanskelige motstandere i kamp. Jeg tror kanskje kampsystemet bød på for lite action og for mye strategi (når jeg tenker meg om er dette kanskje grunnen til at jeg sluttet med Guild Wars). Kampsystemet ble for meg et nødvendig onde for å komme videre i spillet, og da kan jeg like godt legge det fra meg.

Jeg tror kanskje ikke slike typer rollespill er for meg. Mulig jeg heller bør holde meg til 1. persons-sjangeren, eller evt. over-skulderen-3.-persons-sjangeren (slik som Mass Effect og Dead Space), hvor man faktisk bruker våpnene sine selv og ikke spiller strategispill under kampene. Men dette er bare min personlige smak og mening, og trenger overhodet ikke å gjelder for deg – ut ifra en nesten samlet spillpresse vil du sannsynligvis like dette spillet om du har sansen for sjangeren.

Uanstrengt helgekos

2009-12-09T21:40:00.009+01:00

Noen spill er innovative og går helt nye veier, mens andre tråkker opp gamle spor. Noen spill prøver virkelig å fortelle deg noe, prøver å vekke sterke følelser i deg, mens andre er laget for ren, tankeløs underholdning. Trine tilhører sistnevnte, og gjør det egentlig ganske bra.

Trine er et ganske alminnelig plattformspill, hvis vi skal se litt stort på det. Det foregår i sideperspektiv, slik som plattformere av den gode, gamle sorten, og her hoppes, svinges og skytes det i alle retninger muliggjort av de to dimensjonene du har til rådighet.

Jakten på en svunnen tid

Settingen er som følger: Tre ulike karakterer – en skattelysten tyv, en (wannabe-)casanova av en magiker og en kriger av den lite skarpe sorten – har på mystisk vis blitt smeltet sammen i kontakt med en magisk gjenstand, og vil gjerne prøve å skille lag igjen. Deres stadig mer episke ferd for å vinne tilbake privatlivet tar deg gjennom steder fylt med monstre og ond magi, og på ferden kan du så klart bytte fritt mellom de tre ulike karakterene. Her har man mange valgmuligheter til å passere hindringer – vil du slå deg gjennom med krigeren, svinge deg over med tyven eller mane frem og stable bokser med magikeren?

Det er denne variasjonen som i stor grad gjør Trine gøy å spille, i alle fall første gang. Miljøene er svært ulike, hindringene er mange, og det er greit at man ikke er låst til å svinge sverdet mot alle fiender gjennom hele spillet. Du kan hoppe på dem fra store høyder med krigeren, plante bena i trynet på dem i en luftig sving med tyven, ja sågar mane frem tunge gjenstander over hodet på dem med magikeren.

Spillet kunne dog raskt blitt kjedelig uten noen form for progresjon, og heldigvis er dette tatt hånd om på en måte som passer fint sammen i resten av enkeltheten. På hvert nivå er det en gitt mengde erfaringspoeng du kan samle, både borgjemt i flasker og ved å knerte fiender, og da hender det jo rett som det er at man kommer opp i nivåer med karakterene sine. Her kan man lære nye ferdigheter og forbedre dem man har, og selv om dette ikke på noen måte går i dybden, så er det nok til at man får en jevn progresjon gjennom hele spillet.

Eventyrlig vakkert

Spillet skal også ha kudos for å se ganske lekkert ut. Selv om det foregår i sideperspektiv, er alt ekte 3D. Spillet bruker en helt egen grafikkmotor som utviklerne laget til dette spillet, og de gjorde en god jobb – spillet kunne like gjerne vært bygget på Unreal Engine 3 for alt jeg ser. Lys og annet visuelt knæsk blir brukt på en effektiv måte, og det kommer klart frem at du beveger deg gjennom en magisk, pulserende verden, det være seg i den vakre skogen eller dypt nede i de mørke katakombene.

Lyden hjelper også på stort her; det er aldri tvil om at du befinner deg i en fanasty-setting. Strykere, kor, hovedtema på obo – alt passer perfekt til spillet. (Hovedtemaet kan lastes ned gratis herfra, og hele soundtracket kan kjøpes her – til og med i flac-fomat!) Lydeffekter ellers holder høy kvalitet, og selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer «sjel» i stemmegivningen, så er den på ingen måte dårlig – og som nevnt innledningsvis spiller ikke spillet på så mange emosjonelle strenger ellers at det har noe å si.

Historien blir fortalt hovedsakelig gjennom en fortellerstemme på lasteskjermene mellom brettene, og selv om jeg gjerne ville sett enda mer historie integrert i selve spillopplevelsen, så er det helt klart at det er ikke her hovedfokuset ligger.

Medaljebrett!

Trine er i utgangspunktet et ganske kort spill; det tok meg rundt ti timer å spille gjennom det én gang. Derimot blir levetiden raskt doblet om du vil få med deg alt spillet har å by på. Noen erfaringspoeng er godt gjemt i de ulike nivåene, og man kan også finne skatter med utstyr som hjelper deg. Dessuten kommer spillet, i alle fall Steam-utgaven, med trofeer (achievements). Her er det så klart trofeer for å finne alt på hvert nivå, men vi finner også mer kreative trofeer som å knerte monstre på ulike kreative måter, bygge skyhøye tårn med objektene magikeren kan mane frem, og å klare siste nivå på hardeste vanskelighetsgrad uten å dø en eneste gang, noe ikke engang utviklerne klarte. (Det var da strengt tatt ikke så vanskelig?)

Litt ekstra valuta for pengene er alltid greit, og spesielt for oss som alltid vil gjøre alt og utforske alt er det kjekt å ha et permanent merke som forteller omverdenen at vi faktisk har gjort mer enn bare å fullføre spillet. Utover å låse opp alle trofeene tilbyr spillet dessverre ikke noen sterke insentiver for å spille det på nytt, annet enn at det er såpass kort og lett underholdning (lett som i light, ikke som i easy).

Konklusjon

Vil du ha innovasjon? Prøv Portal. Vil du ha en rørende historie? Vent på Heavy Rain. Men hvis du vil ha lett helgeunderholdning eller avbrekk i eksamenslesing, så kan Trine være midt i blinken for deg.

Karakter: 7/10

Spillet har også en kooperativ flerspillerdel. Denne er ikke testet.

Fly?

2009-11-30T16:05:00.003+01:00

"Du kan nå sjekke inn på SK252 BGO-OSL 30NOV09 0920(...)" Jeg skulle egentlig flydd tilbake til Oslo i går, etter å ha hatt frihelg. Men så går jeg jo ikke på folkehøgskole lenger. Flyet jeg skulle reist med i går, er intet mindre enn det åttende jeg ikke har boardet denne høsten.

Det var noen som sa til meg for et par måneder siden at flyselskapene ofte overbooker flyene, fordi det alltid er noen som ikke dukker opp. Jeg klødde meg i hodet og spurte meg selv hvem i all verden som kjøpte flybilletter uten å stille til flyet. Jadda.

Så altså, før jeg fant ut at jeg skulle flytte hjem igjen, bestilte jeg altså et lass med flybilletter til frihelger og diverse. Veldig gøy. Og det stanset ikke der. Christer og jeg skulle jo på A-ha-konsert, vi hadde kjøpt flybilletter. Så fikk Christer svineinfluensa, og vi kunne ikke dra. Så sånn var det. Men jeg fikk tak i billetter til en av avskjedskonsertene til A-ha neste år, i desember. Det blir sikkert enda bedre enn de konsertene som var nå!

Nok et Jan-Am overstått og vunnet!

2009-11-29T11:17:00.003+01:00

Nok ett stykk Jan-Am er over, og Alvøens musikkforening rasket med seg både førsteplassen, fagprisen (flest spillepoeng) og gruppeprisen (til klarinettgruppen). Vi må kunne si oss fornøyde med helgens innsats!

Jobb

2009-11-26T20:25:00.001+01:00

I dag har jeg fått opplæring som lenoleumsterapeaut (les: vaskekjerring) på Ask. Det var ganske greit. Fint å kunne jobbe litt når jeg ellers bruker dagene til å sløve. Men fy så trøtt jeg blir!

Den store baksten

2009-11-26T15:56:00.006+01:00

Nei, dette har ingenting med pepperkaker å gjøre. Her er en beretning om det store smellet, alias Big Bang, med utgangspunkt i rosinbollemodellen for universets ekspansjon.

I begynnelsen var bollen kun en singularitet, så kom den store baksten. Mye er ukjent de første brøkdelene av det første sekundet. Først kom fjøl-epoken, hvor bollen ble knadd godt. Her var alle bollens krefter samlet i én mystisk kraft, og denne epoken må sannsynligvis forklares ved strengteori – andre modeller kan først brukes etter at hårene ble fjernet fra bolledeigen. Etter denne epoken kom den store samlingsepoken, hvor bollens klissete konsistens for alvor gjorde seg gjeldende. Litt senere følger inflasjonsepoken, hvor bollen opplevde en enorm eksponentiell vekst grunnet en mystisk energi. Det spekuleres i om overdrevent mye bakepulver var skyld i dette.

Litt nærmere slutten på det første sekundet kom park-epoken hvor baker Higgs plasserte bollen på vektskålen slik at alt fikk masse, og tok seg en tur i parken mens bollen hevet seg ytterligere. De fire bollekreftene hadde nå tatt den formen vi kjenner i dag. Etter denne epoken fulgte hydrosin-epoken, hvor bollen ble tilsatt rosiner og vannet for litt sprøere konsistens under steking, og vi fikk et plasma bestående av rosiner og deig. Rundt 10^-4 sekund fant rosin-antirosin-massakren sted, og bollen ble kaneldominert. Perioden fra ett til ti sekunder etter den store baksten kalles Lipton-epoken. Bollen fortsetter å heve seg, og baker Higgs tar seg en kopp te, men kan ikke bestemme seg for hvor sur eller søt den skal være. Følgelig inneholder teen store mengder surstoffer og antisurstoffer som ennå ikke har annihilert. Etter de ti første sekundene retter dette seg opp, og teen går mot balanse.

Fra ett sekund til tre minutter etter den store baksten får vi dannet mindre mengder av ferdig bollestoff. Frem til omtrent 10 000 år er bolletettheten dominert av varmestrålingen fra varmelampen, etter dette tar bollestoffet fullstendig overhånd. Etter 380 000 år settes bollen i ovnen. Energitettheten i bollen er så lav at den blir gjennomsiktig, og vi får frigitt bollelukten. De første sukatene dukker opp etter rundt 400 millioner år, og etter 8-9 milliarder år er bollen serveringsklar.

Vi håper i dag at bollen har kritisk massetetthet – hvis ikke kan bollen helt miste piffen eller eksplodere, og da ville den store baksten vært til ingen nytte. Det er derimot oppdaget at bollens masse bare utgjør fire prosent av det som trengs for kritisk massetetthet, og likevel ekspanderer den. Det spekuleres rundt bakepulverets ekspanderende kraft og hva den mystiske materien består av. Sjokoladebiter, store sukkerklumper eller rosiner som ikke helt forsvant likevel – bare tiden vil vise.

Bollens massetetthet har også mye å si for bollens flathet, lukkethet og åpenhet, og det viser seg at dersom bollen er lukket eller åpen må Pytagoras ta seg en bolle. Det finnes også mer eksotiske teorier for bollens multidimensjonale geometri, slik som krumning inn i seg selv, jfr. kanelsnurren.

Da ønsker jeg velbekomme, bollen er nå servert og nytes i dag best ved en temperatur på om lag 2,7 K.

Om November

2009-11-24T14:16:00.002+01:00

November er en utrolig døll måned. Mørkt, guffent og lite som skjer. Anonymt, langtekkelig og slitsomt. For min del kan november gå og ta seg en bolle. Jeg hadde med glede sparket november langt fillar'n ut av kalenderen, i tett følge med januar. Makan til møkkamåneder skal man leite lenge etter.

Men det som virkelig har kastet skygge over høsten for familien min i år, er Bestemors død for noen uker siden. Gode, gode Bestemor. Vi opplever massive omveltninger i tilværelsen. Alt blir helt feil.

Og til tross for at jeg ikke studerer og nesten ikke jobber, føler jeg meg så trøtt, energiløs, sliten og umotivert som jeg ikke har gjort siden kyssesyken. Jeg kan sove i ti timer, og likevel gå gjennom dagen som en zombie fordi jeg er så trøtt. Huff, dette høstmørket. Jeg har så lyst å flytte sørover!

Mitt første bilde i en «nyhetssak»?

2009-11-15T14:13:00.006+01:00

Jeg vant jo nylig fotokonkurransen fra Akvariet, og det er litt ekstra moro når et bilde jeg knipset av Roger Brendhagen (han som ledet greien) kommer som en nyhetssak på nettsidene til Ur og Foto Bergen. =) Ser du godt etter kan du til og med se tungen til slangen som kiler ham på nesen (lucky shot, slangetunger er heller flyktige objekter).

dA picbits: mer solnedgang

2009-11-13T09:05:00.000+01:00

Tok noen flere bilder sammen med denne serien. Disse to er tatt litt tidligere, så toningen er mye mer gyllen (skjønt det har også å gjøre med innstillinger på kameraet, det er bare en halvtimes forskjell på første og siste av alle seks bildene). Klikk for større!

dA: sotra by night

2009-11-12T09:02:00.002+01:00

Ingenting spesielt, prøvde bare det nye stativet mitt – Manfrotto 055XPROB med 488RC4 kulehode. Fornøyd? Definitivt.

I win!

2009-11-11T19:03:00.008+01:00

Jeg nevnte tidligere at det var en konkurranse i forbindelse med fotovandringen på Akvariet for noen uker siden, og i dag på bussen hjemover fikk jeg jammen santen en telefon fra vår alles Nikon-pappa Roger Brendhagen, med beskjed om at jeg var ett stykk Nikon 60mm makrolinse rikere. Jippi! (Så hvis noen vil kjøpe, så har jeg til salgs. Jeg har jo faktisk en makrolinse fra før av, og jeg vil mye heller ha et par blitser til.)

For ordens skyld, her er vinnerbildet (klikk for større), og her er vinnermeldingen.

Spontandans i Bergen

2009-11-02T13:03:00.006+01:00

Iselin og jeg var med på spontandansen til "Skal vi danse" onsdag i forrige uke. Det var kjempekjekt! Var utrolig mye mennesker som var med. Helt naturlig med så mange mennesker på fisketorget en regntung onsdag ettermiddag i oktober... Ihvertfall, her er klippet som ble sendt på tv, dere kan se Iselin og meg i sånn to sekunder mot slutten.

Livets spill

2009-10-20T10:56:00.002+02:00

Eigil Knudsen fra Spillverket.no har skrevet en omtale av et «spill» vi alle kjenner veldig godt til. Anbefales!

dA: python regius revisited

2009-10-19T18:54:00.004+02:00

Klikk for stort bilde.

Fotograf for National Geographic og Nikon-ambassadør Roger Strandli Brendhagen returnerte i helgen til Bergen under byens mest populære fotomesse for å gjenta sin triumf fra sist gang: Nikon Walk of Macro, hvor alle interesserte Nikon-fotografer (og et par andre også) ble tatt med til Akvariet (gratis, faktisk) for sørge for at alle reptilene og amfibiene er ute av stand til å se de neste par månedene.

Med fotografer armert med makrolinser og blitser i alle former og størrelser, fra 60mm til 200mm, fra strober til Ray Flashes til dedikerte makroblitssystemer, kan man trygt si at de stakkars dyrene aldri så det komme – og jeg tviler på at de så oss gå. For min del betydde dette et velkomment gjensyn med min venn fra sist gang, Mr. Python Regius. Jeg brukte faktisk samme objektiv som forrige gang, men denne gangen var det mitt eget. =)

Også denne gangen var det en konkurranse med i bildet, og det beste bildet vinner Nikkors 60mm makrolinse. Dette er mitt bidrag, håper jeg ~~er blitt en bedre fotograf~~ har mer flaks denne gangen!

Jeg tror dette er et ganske sjeldent bilde i denne sammenhengen – i løpet av de par timene vi var der gjorde slangen nesten aldri noe slikt som dette. Jeg hadde flaks nok til å ha fingeren klar på utløseren OG slangen i fokus når det skjedde. Snakker om blinkskudd!

Italienske rørleggere og doktorgrader i teoretisk fysikk

2009-10-18T19:01:00.001+02:00

Verdens spillbefolkning har talt, og her er det ikke mange sofasittere: Super Mario var dessverre ikke en god nok rørlegger, for Gordon Freeman, den heller tause protagonisten i Half Life-spillene, har gått av med seieren i det som kanskje er verdens største spillhelt-konkurranse.

Konkurransen er kjørt av Gamespot, en av de store internasjonale spillsidene, og dette er tydeligvis noe som engasjerer. Finalen talte nesten to hundre tusen stemmer totalt, og mange av de andre semifinalene, kvartfinalene og så videre viser også stor deltakelse.

Dessverre var det ikke alle storheter som nådde helt opp. Sam Fisher og Guybrush Threepwood røk ut allerede i første runde (mot protagonistene fra henholdsvis God of War og Shadow Shadow of the Colossus), og i andre runde måtte vår helt fra Prince of Persia gi tapt mot Super Mario, Kyle Katarn falt for Lara Crofts velformede ben, og Kratos fra God of War gjorde det klart overfor vår alles kjære Pikachu hvem som var sjefen.

Tredje runde var litt mer spennende, her var det tross alt en del storheter etter hvert. Donkey Kong ble danket ut av Link, Mega Man viste Pac-Man at blått eier gult, og Gordon Freeman jobber seg oppover forbi Snake (som jo begynner å dra på årene etterhvert). Dessverre måtte også Lara Croft gi tapt – totalt sjanseløs overfor en viss italiensk rørlegger.

Kvartfinalen forløp uten de helt store overraskelsene, og i semifinalen var det Mario mot Samus Aran fra Metroid Prime og Gordon Freeman mot Link. Valget var vanskelig, men jeg stod etter hvert fast i mitt syn – Farlig-miljø-drakter, brekkjern og gravitasjonsvåpen kan gå og legge seg i møte med grønne klær, Ocarina of Time og Master's Sword. Dessverre var ikke resten av verdenen enig i dette, og Gordon Freeman kunne gå videre til finalen med hodet hevet ti prosent høyere.

Alt i alt var dette et meget spennende initiativ fra et av verdens største spillnettsteder, og det er helt klart ikke bare jeg som har engasjert meg. Flere ganger har større spillsider listet opp topp-ti spillhelter fra redaksjonens synspunkt, men nå har grasroten talt: Skjegg som Adam Savage, en doktorgrad i teoretisk fysikk fra MIT og kunnskap om håndtering av brekkjern er den strake veien til verdensdominans.

Skal vi danse?

2009-10-18T18:11:00.002+02:00

Wohooo! Dette har jeg lyst til! Noen som vil være med? =D

Nå skal det danses i Bergen

...A-ha?

2009-10-17T12:48:00.004+02:00

Jeg har fremdeles billett til A-ha-konserten. Problemet er at jeg nå bor i Bergen. Skal jeg da bruke masse penger på å reise for å se en konsert som ingen vil være med meg på?

På den andre siden skal A-ha legge opp. Jeg VIL se dem live en gang.

Bergen... og fullt klesskap.

2009-10-08T16:09:00.003+02:00

Jeg har altså flyttet hjem igjen til Bergen. Sluttet på folkehøgskole, skal begynne med realfag. Så sånn er det.

Jeg har endelig fått pakket ut alt, og puttet klærne på plass i skapene mine (ja, jeg har to skap). Og det gikk med gru opp for meg hvor sinnsykt mye klær jeg har. Jeg har mye, mye mer enn jeg trenger av alle mulige plagg. Jeg kan for eksempel vedde på at jeg har flere par sokker enn alle dere blogglesere til sammen! (For meg er sokker en del av antrekket =p). Og jeg har en del klær som jeg nesten aldri bruker, men som jeg likevel ikke vil kvitte meg med.

Jeg får dårlig samvittighet av å ha så masse klær. Jeg er jo imot forbrukskulturen og alt det der. Men samtidig så elsker jeg å shoppe. *dilemma*

Så nå lurer jeg altså på: burde jeg ta et kjøpefritt år når det gjelder klær? Det er en ganske heftig målsetting... vet ikke om jeg kunne klart det. Men burde jeg prøve?

Søkes: Trygg transport av sårbar laptop på sykkel

2009-10-02T17:48:00.000+02:00

Som de fleste sikkert har fått med seg, så sykler jeg til skolen. (Tanker rundt dette tas i et senere blogginnlegg, når milepælen på 1000 km er nådd.) I samme slengen har jeg sluttet å ta med meg bærbar PC til undervisningen, både for å se hvordan det var, og fordi jeg ikke har spesielt lyst til å verken ha den i sykkelveskene (harde humper og fortauskanter) eller på ryggen (kan muligens bli tungt i lengden). Dessuten veier bøkene jeg har med nok fra før av.

Min studieteknikk hittil i år har basert seg på (foruten å jobbe med oppgaver) å notere for hånd på forelesningene, og renskrive notatene inn på PC når jeg kommer hjem. Jeg kan ikke fordra å ha hauger av papirnotater liggende, så alt skal inn på PC-en, gjerne litt mer systematisk enn det jeg skriver ned på forelesningene. (Det er ikke alltid like lett å vite hva foreleser tenker før forelesningen er slutt og alt er notert, og da kunne det gjerne vært strukturert på en litt bedre måte.) Fordelen med dette er at jeg får gått gjennom alt en ekstra gang, og jeg merker at det kan hjelpe på forståelsen. Ulempen er at det tar ganske mye ekstra tid – selv om Word 2007 har det som sikkert er verdens beste og raskest-å-skrive-med WYSIWYG formelverktøy (diskusjon om dette tas et annet sted), så tar det noen timer hver dag bare å skrive inn notatene. Legg dette til oppgaver som skal gjøres og at jeg helst også bør lese (noe jeg så godt som ikke har gjort hittil i år), så blir det plutselig en del.

Løsningen? Slutte å sykle. Neida, tuller. Jeg tenker å begynne å ta laptopen med meg til undervisningen igjen og notere direkte inn på PC, med alle de fordeler og ulemper (strømtilførsel, usj) det måtte føre med seg. Problemet er at jeg, som sagt, ikke har spesielt lyst til å legge PC-en bar i sykkelveskene. Den begynner allerede å gå opp i sømmene, og jeg vil ikke tenke på hva fortauskanter kan gjøre med den etter noen uker. Samtidig har jeg ikke spesielt lyst til å ha den på ryggen, det er ikke alltid helt optimalt når man sykler. Dessuten må sekken/vesken da være vanntett.

Jeg ser for meg en slags beskyttelse som gjør at det er trygt å ha den i sykkelvesken, men jeg vet ikke helt hva dette skulle være. Den må tåle en støyt, inkludert om jeg skulle skli eller falle og sykkelen gå i bakken med laptopen først. Hvis noen har forslag til en slik beskyttelsesgreie som ikke veier for mye, så er det bare å fyre løs!

Sukk...

2009-10-01T19:29:00.005+02:00

Gravity, release me
and don't ever hold me down
Now my feet won't touch the ground.

- Coldplay

dA: painteresque sunset

2009-09-29T08:35:00.001+02:00

Tok noen solnedgangsbilder på toppen fem minutter unna. Selv liker jeg best det første. Hvilket liker du best? (Klikk for større versjoner.)

Half-Life 2: Extreme Voiceover

2009-09-18T23:11:00.002+02:00

Hva får man hvis man tar et FPS-spill av høy kvalitet og bytter ut samtlige lydeffekter med egenlagde – som utelukkende består av sin egen stemme? Jeg fikk i alle fall lyst til å spille spillet om igjen.

dA picbits: Spania

2009-09-17T20:01:00.007+02:00

Bilder fra Spaniaturen, ja. Knipset ikke så mye. Her er to bilder jeg ble fornøyd med.

Dette er et panoramabilde satt sammen av fire bilder i stående format.

Takk til Aina som satt helt stille de 15 sekundene det tok å ta dette bildet. =)

Demokratiets paradoks

2009-09-14T15:14:00.004+02:00

Valgdagen er over oss og halvveis forbi, og det er vanskelig å ikke undre seg over demokratiets paradoks: Alle vet at sin egen stemme statistisk sett har null å si, men likevel valfarter større deler av det norske folk mot skoler, idrettshaller og samlingshus for å avgi sin stemme. En mulig grunn til dette som melder seg ganske raskt, er at om ingen stemte, så ville demokratiet falt sammen. Vi har en visshet om at selv om fellesskapet i seg selv klarer seg uten deg, så klarer det seg ikke uten alle de andre også, og det er visst grunn nok til å ta stemmeseddelen fatt.

Hvorfor er det da vanskelig å gjøre noe med andre lignende ting, slik som miljøet? Verden klarer seg fint selv om jeg ikke resirkulerer, men om ingen i hele verden gjør det, så vil det etter hvert gå riktig så katastrofalt. Er det fordi valg bare forekommer én dag annenhvert år, mens å bevare miljøet er noe man må gjøre hver dag?

Bare noen kjappe tanker som meldte seg, dette her. Jeg skal overhodet ikke utnevne meg til noen miljøekspert, men miljø var viktig for meg ved valget. Unødvendig å si stemte jeg ikke FrP, og lurer fælt (med skrekk i tankene) på hvordan det kommer til å bli om fire år dersom Jensen > Jens.

Oslo 2

2009-09-11T22:52:00.001+02:00

Grunner til at jeg trives her:

Shopping. Har allerede svidd av altfor masse penger
Jeg har møtt masse bra mennesker
Jeg kan ta tog, trikk og t-bane istedenfor buss
Shellstasjonen over veien har god mat - og døgnåpent
Det regner ikke noe særlig
Spennende fag på skolen
Indiska-butikken på Karl Johan <3
Mange andre spennende butikker
Nancy bor også i Oslo
Mye gøy å gjøre på

Grunner til at jeg savner Bergen:

Christer
Familie og venner
Treningssentrene og svømmebassenget til SiB
Bergen er mer sjarmerende enn Oslo
Rommet mitt og badet mitt
Skibet, Pastasentralen og Vågen Fetevare
Bryggen (koseliiiig!)
Sykkelen min
Stambordet vårt på McDonalds
Fjell å gå på
Alt det kjente og kjære
Osv

Kortfilm: The Cat Piano

2009-09-06T10:00:00.002+02:00

Likte denne kortfilmen veldig godt. Vel investerte åtte minutter. =) Klikk gjerne på «HD» og se den i full skjerm.

Ett lite steg i riktig retning

2009-09-05T22:22:00.005+02:00

Presset på kvinners utseende trenger ingen videre introduksjon. Da er det flott at noen tar et lite steg i riktig retning.

Om pissoarer og matematikk

2009-09-03T00:19:00.004+02:00

Alle (gutter) vet at man aldri skal stille seg i pissoaret rett ved siden av en annen. Ifølge The International Choice of Urinal Protocol skal man faktisk hele tiden maksimere avstanden til den/de som måtte stå der fra før av. Intet nytt under solen så langt. Men at noen (les: Randall Munroe, xkcd-tegner) har regnet på det, og utledet en formel – i lukket form, sådan – som gir effektivitetsgraden/dekningsgraden av en gitt rad med pissoarer gitt antallet pissoarer i raden? Fyren har for mye fritid – og det er jeg sjeleglad for.

Dagens sang

2009-08-29T06:49:00.000+02:00

...og da presenterer vi dagens sang: Bigbang – Girl in Oslo!

...

2009-08-28T19:45:00.001+02:00

I morgen flytter jeg til Oslo!!! =S =D

Fysikk i aksjon!

2009-08-28T17:32:00.003+02:00

Fysikkstudent eller ei – noen ganger blir man likevel overrasket av naturens urokkelige praktiske realiteter. I dag, på bussen på vei hjem (leverte sykkelen til service), spilte jeg Teeter på min nye mobil. Her holder du mobilen flatt og tipper den lett for å bevege en kule rundt på et brett, og målet er å unngå de gale hullene og navigere deg gjennom labyrinten til målhullet.

Bussen bestemte seg ikke overraskende for å kjøre ut fra busstoppet den stod på, og til min store forbauselse (i under ett sekund – jeg er jo fysikkstudent) begynte ballen plutselig å skyte fart bakover, til tross for at jeg holdt mobilen flatt. Aha – det heter jo faktisk akselerometer. Bussen gir fart fremover, jeg blir presset bakover i setet, og mobilen merker også denne kraften – og tolker det som at jeg holder den på skrå bakover. Nesten som om man henger et lodd fra taket i bussen. (Funfact, rent teoretisk: Hvis mobilen hadde hengt helt flatt fra taket på den måten og hadde fått beveget seg fritt, så hadde ballen i spillet holdt seg stille. Dessverre måtte jeg også hengt stabilt fra taket på den måten hvis jeg skulle spilt spillet da.)

Resten av turen ble mildt sagt utfordrende rent spillmessig, for bussen holder ikke akkurat jevn fart, og svinger gjør ikke saken bedre (alle har vel hørt om sentrifugalkraft). Jeg ga opp i første rundkjøring.

På flyet i morgen blir det kabal.

dA: darling

2009-08-22T19:32:00.002+02:00

Tok et bilde av Aina, kunne ikke bestemme meg for om jeg likte det best i svart-hvitt eller farger. Her er nå begge. =) Den nye 105mm makrolinsen til Nikon passer godt til portretter!

Om tall

2009-08-18T08:58:00.001+02:00

Endelig (!) er studiene begynt igjen, og i den anledningen river jeg i et lite dikt av Piet Hein – bedre kan det knapt nok sies:

Det er noget fint
og forstandigt ved tal.
De véd, hvad de vil,
og de gør, hvad de skal.

dA picbits: moar high-speed!

2009-08-16T18:26:00.001+02:00

Har knipset litt mer high-speed, kanskje litt mer abstrakt denne gangen. Begge bildene er knipset med én blits koblet til lysporttriggeren. Merk også at dette er dråper i fritt fall – man er ikke låst til å ta bilder av kollisjoner med denne teknikken. ;-)

Hjemme igjen

2009-08-12T19:21:00.003+02:00

Jeg savner:

solen
havet
å tilbringe masse tid med Christer
å gå med sommerklær
å bade når jeg føler for det
den deilige temperaturen, både på land og i vannet

Men det var deilig å komme hjem til:

sengen min
familie og venner
bursdagsgaver fra London (resten av familien min var der)
badet mitt
trening
butikker hvor de som jobber der behersker andre språk enn BARE spansk

Det har vært en nydelig tur! To herlige uker på solfylte La Manga, sammen med min Christer. =)

Vel fremme i Spania, og på nett!

2009-07-26T19:26:00.006+02:00

Nå er vi vel fremme i Spania, og her er det faktisk internett! Da kan det jo bli litt blogging underveis. =) Det har alltid vært litt morsomt å gå i fornøyelsesparker i Danmark og lignende hvor de prøver å etterligne syden. Palmer, strågjerder og varm, tett luft er hyppig brukte virkemidler, og jeg har alltid lurt på hvordan det egentlig er i syden. Og vet du hva?

Spot on.

Det første som slo meg da vi gikk ut av flyet var den varme og ikke minst klamme og heller fuktige luften, og det neste som slo meg var ~~en utålmodig fyr bak meg~~ alle palmene som var spredd utover alt og alle strågjerdene på flyplassen. Jeg følte det som om jeg hadde gått rett inn i syden-avdelingen av Djurs Sommerland eller noe i den dur, med luftkvaliteten til Randers Regnskov.

Ganske familiært, med andre ord. Bort sett fra at denne sydenavdelingen strakk seg så langt øyet kunne se. Og her er det varmt, det er sikkert, både i vann og på land. Solen skinner, palmene svaier lett i den deilige brisen, og air condition-anleggene durer og går for full guffe.

Rett i nærheten finnes noe som kalles «den blå stripen». Denne er i sannhet blå, og her er det restaurant på restaurant. I tillegg er prisene på utespising vesentlig lavere her enn i Norge, så en del restaurantbesøk blir det nok.

Dette var førsteinntrykket mitt av Spania, og vi skal være her i nesten to uker til. Stay tuned!

Spania neste!

2009-07-25T12:01:00.000+02:00

Alt er pakket og klart, vi er på vei ut døren, og forhåpentligvis har vi husket alt. To uker i Spania ligger foran oss, og det er mulig det blir usedvanlig lite bloggaktivitet, ettersom jeg ikke regner med vi har internettilgang. Men når vi kommer tilbake blir det ferieberetning i både bilder og tekst! Ganske spent på bildegreiene, ettersom jeg aldri har reist så langt vekk før, og i alle fall ikke med kamera. Dette blir spennende! Men mest av alt blir det herlig å komme seg vekk fra alt og tilbringe to uker utenlands bare med Aina. =)

Sykkel kjøpt!

2009-07-21T21:54:00.003+02:00

Ting gikk litt raskt i svingene, og nå er allerede sykkelen kjøpt. Det ble en Montana High Roller, med dempet setepinne (gimmick?), låsbar demping på forgaffelen, Shimano XT-gir (27 gir) og hydrauliske skivebremser. Herlig!

Harry Potter and the Half-Blood Prince

2009-07-20T10:17:00.005+02:00

Christer og jeg så Harry Potter and the Half-Blood Prince i går. Jeg likte den. Var jevnt over mer fornøyd med den enn med de andre, tror jeg. Vet egentlig ikke helt ennå. Men jeg var ihvertfall i bedre humør etterpå enn jeg har pleid å være!

Det ble mye latter og moro denne gangen, syntes jeg. Filmen var morsommere enn de foregående, og ihvertfall morsommere enn the Order of the Phoenix (som jeg synes er veldig anspent og dyster - men det er jo boken og, igrunn).

Ting går fremdeles fort i svingene, men jeg tror denne filmen klarte å ta det litt mer med ro enn nr. fire og fem. Ikke helt sikker på dette heller ennå, må se den et par ganger når den kommer på dvd før jeg bestemmer meg helt. =p

Men det var en ting jeg syntes var dumt. Det er to scener i filmen som jeg synes virker helt fullstendig tatt ut av sammenheng. Det finnes overhodet ikke noe grunnlag i boken for dem. Det er litt sånn at du bare sitter der som et spørsmålstegn og lurer på hva som foregår. Men jeg skal ikke si mer - se filmen selv! =)

Post fra Israel

2009-07-19T10:34:00.002+02:00

For et par dager siden fikk jeg post. Og det var ingen hvilken som helst post, skal jeg si deg! Det var et kort fra Israel.

En del folk fra klassen jeg gikk i på NLA er på sommersemester i Israel. Jeg hadde kjempelyst å være med, men hadde ikke mulighet. Jeg har fulgt diverse blogger og sett mange bilder fra turen. Og vært en bitteliten smule misunnelig.

Men så fikk jeg altså et kort. Skrevet av/undertegnet av ti herlige personer. Det var kjempekjekt. Jeg ble så glad!

Jeg må bare si det: jeg møtte helt fantastiske mennesker på NLA. Det er sånn at jeg kunne tenke meg å fortsette der bare på grunn av det. Det var hovedgrunnen til at jeg ville være med til Israel. De av dere som leser dette: jeg har hatt et knallbra år med dere!

To sykkel or not to sykkel

2009-07-16T18:38:00.004+02:00

Jeg fikk plutselig lyst til å begynne å sykle til universitetet i stedet for å ta buss. Har omtrent bestemt meg for å gjøre det, men vi får se hva jeg tenker etter en prøvetur til byn på lørdag. Her er litt for og mot:

For:

Jeg kommer i god form, og det helt uten å bruke penger på SiB-treningskort (870,– per semester)
Jeg kan forhåpentligvis slippe busskort de fleste av årets måneder (375,– per måned)
Sykkelen vil være ganske raskt spart inn tatt det ovenstående i betraktning
Jeg bruker faktisk bare dobbelt så lang tid på transport enn hvis jeg skulle tatt buss (beregnet ut ifra lillebror Espens pendling med sykkel til/fra Puddefjordsbroen)
Jeg har masse overskudd til studiene, både når jeg kommer på universitetet, og når jeg kommer hjem
Jeg slipper å bruke tid på øvrig trening
Det er mer miljøvennlig
Jeg får kjøpe ny sykkel! Nytt utstyr er alltid velkomment

Mot:

Et merkbart innhogg i lommeboken må gjøres, fire laken virker som minimum (men oppheves som nevnt litt av at jeg kan spare andre steder)
Jeg bruker dobbelt så lang tid på transport som med buss
Jeg kommer på skolen ganske svett, og må finne en løsning på dette som ikke involverer dusj (ren t-skjorte, rene labber, deodorant og vasken på toalettet kan være en løsning, men det vil bare tiden vise)
Vintermånedene og glattisen (skjønt piggdekk er ikke så dyre, og det går jo an å ta buss i denne perioden)
Det er mer komfortabelt å ta buss
De siste 15-20 minuttene på hjemveien fra Loddefjord og opp – her snakker vi om en nesten kontinuerlig bratt oppoverbakke hele tiden

Som sagt, har nesten bestemt meg for å gjøre det, men ville få dette ut uansett. Kom gjerne med innspill og motivasjon (demotivasjon kan dere holde for dere selv ;-) ).

dA: bergen north

2009-07-15T09:03:00.001+02:00

Nordre del av Bergen Sentrum sett fra Tippetue, et utsiktspunkt på vei opp Fløyen. HDR-panorama satt sammen av 15 bilder (fem ulikt eksponerte panoramaer à 3 bilder).

Beyoncé til Machael Jackson

2009-07-13T17:44:00.003+02:00

Dette er også ganske vakkert:

Fallout 3: Næsj...

2009-07-13T09:05:00.000+02:00

Jeg spilte nylig gjennom Fallout 3. Dette blir ingen lang omtale av spillet, for jeg føler ikke jeg helt kan yte spillet rettferdighet. Jeg kan derimot forklare kort hvordan jeg subjektivt opplevde det:

Mange sier at dette er «Oblivion with guns», og jeg er hjertens enig. Fallout 3 bygger på samme spillmotor som The Elder Scrolls IV: Oblivion, og mens jeg synes den passet bra til Oblivion, så klarer jeg ikke å ta spillmotorens «tolkning» av Fallout 3s postakopalyptiske verden seriøst.

Det er i utgangspunktet ganske gøy å kunne pause spillet for å lage en kø av ulike angrep på motstanderenes ulike kroppsdeler og så trykke på en knapp for å se kampen forløpe automatisk i all sin blod- og gørrhet, men dette ble jeg raskt lei av. Spillmekanikken i Fallout 3 føltes etter hvert alt for lite tight, om du unnskylder meg et lite brukt ord i spillsammenheng.

Historien i spillet oppleves dessuten som lite engasjerende, mye fordi spenningskurven er ganske flat. Bedre musikkbruk hadde absolutt vært å foretrekke, og det samme kan sies om litt mer skriptede sekvenser (både flere skriptede sekvenser og sekvenser som er litt mer skriptet enn det de er). Fallout 3 er dessuten et mye mer historiedrevet spill enn Oblivion, og har faktisk en slutt – i motsetning til Oblivion, hvor du fremdeles kan gjøre ganske mye etter hovedhistorien er ferdig.

Dette var mitt inntrykk av Fallout 3, og jeg gjør obs på at absolutt ingenting av dette trenger å gjelde for deg om du ikke har spilt Oblivion, eller ikke har spilt det så mye. Jeg har sikkert 100-200 timer bak meg i Oblivion, og da minnet Fallout 3 alt for mye om Oblivion. En annen spillmotor til Fallout 3 kunne gjort alt mye bedre. Unreal Engine 3, kanskje? Jeg kjøpte Fallout 3 på tilbud over Steam til vel 200 kroner, og sjelden angrer jeg på kjøp av varer jeg var så sikker på jeg ville like.

Du får ha meg unnskyldt, nå skal jeg fortsette på min andre gjennomspilling av Mass Effect. =)

Billie Jean live fra New York

2009-07-12T17:32:00.003+02:00

Dette er VAKKERT! Se og nyt!!!

Male

2009-07-05T18:42:00.002+02:00

Denne helgen har jeg malt hus til den store gullmedalje. Det har gått opp for meg hvor lang tid det tar å male et helt hus. I løpet av helgen har jeg klart å male baksiden av et gjerde, pluss halve gelenderet på altanen. Ett strøk. Mye pirk. Det tar tid!

Fikk et godt tips av naboen min i dag. Jeg var full av maling på hendene, og min mor sa jeg skulle bruke whitesprit for å få det vekk. Naboen foreslo olivenolje istedenfor. Jeg prøvde, og det funket knallbra! Så vet vi det! =)

Epos med litt småpirk

2009-06-26T22:21:00.004+02:00

Mass Effect er utviklet av BioWare, skaperne av legendariske rollespill som Baldur's Gate, Neverwinter Nights og Star Wars: Knights of the Old Republic. Med et så solid repertoar var forventningene høye da Mass Effect ble lansert til Xbox 360 i 2007, og på grunn av den eksepsjonelt gode kritikken ble mange PC-spillere ekstatiske da det ble lansert til PC i 2008. Spillet skilter med sterkt dialogsystem, innlevende historie og mange sideoppdrag – holder det mål?

Redd galaksen

Mass Effect skiller seg fra de andre spillene til BioWare på flere måter, samtidig som vi finner mye igjen. Spillet er en blanding av rollespill og tredjepersons skytespill, men med mest fokus på skytespill. Her kjøres helt standard opplegg med at man får erfaringspoeng av å knerte fiender, og når man har samlet opp nok poeng, så kan man bruke disse til å bli bedre i visse ferdigheter man har. Disse ferdighetene kommer godt med videre i spillet etter hvert som fiender blir vanskeligere. «Keep it simple» er stikkordet, og det fungerer bra.

Du spiller som Shepard, en begavet kommandørkaptein i The Alliance, menneskenes marine i verdensrommet. Handlingen er lagt noen hundre år inn i fremtiden, og mennesket har spredd seg og lever sammen med andre mer eller mindre menneskelignende arter rundt om i verdensrommet. Men noe skjærer seg høyt oppe i det politiske systemet, og det galaktiske rådet gir deg i oppdrag å komme til bunns i dette. Du får et romskip, en terrengbil og en pekepinn i riktig retning, og så er handlingen i gang.

Innlevelsesrikt

Spillet har mange sideoppdrag, og tilsvarende mange planeter og solsystemer du kan utforske. Du får oppdrag ved å snakke med folk, og låser dermed opp nye solsystemer å utforske (det er vanligvis ett oppdrag per solsystem). Din ferd i verdensrommet begrenser seg til klikking på et kart – selve spillet foregår på landjorden. Sideoppdragene er i seg selv varierte nok og bærer lite preg av å være repetitive, og mange belyser hovedhistorien fra en ny side. Dessverre kan ikke det samme sies om planetene du lander på. Bort sett fra terreng, farge og (kontstante) væreffekter er de for det meste like – alle inneholder to eller tre mineralforekomster du kan finne, en kollidert satellitt du kan hente utstyr fra, muligens et par andre gjenstander/steder av interresse, og stedet oppdraget er lagt til. Til og med gravitasjonen er helt lik, trass i hva planetbeskrivelsene sier. Oppdragsstedene er vanligvis underjordiske baser, og med unntak av inventaret er de prikk like og har nøyaktig samme layout. Det ender opp med at man etter hvert går lei av å ta sideoppdrag, for til tross for dypere forståelse av hendelsene i spillet, så gjør man nøyaktig det samme på alle oppdragene.

Man kan dog velge å ikke ta så mange sideoppdrag og heller følge hovedhistorien, og her har man mye bra i vente. Historien er fengende, og selv om den ikke er revolusjonerende, er den heller ikke veldig forutsigbar hele tiden. Historien fortelles delvis gjennom mellomsekvenser i selve spillet (ingen forhåndsinnspilte videoer), og delvis gjennom dialog med andre karakterer. Det er her Mass Effect virkelig skinner. Dine svaralternativer er plassert på et hjul nederst på skjermen, og her er vanligvis «gode» valg øverst, «onde» valg nederst, valg som gir deg med informasjon til venstre, og valg som bringer deg nærmere slutten til høyre. I tillegg er svaralternativene korte og konsise versjoner av det fulle svaret du hører karakteren din si, slik at du slipper å lese lange setninger for å velge et svar. Sist, men ikke minst, dukker samtalehjulet opp noen sekunder før den andre personen er ferdig å snakke, slik at du kan velge svar uten en pinlig pause hver gang du skal si noe. Disse tre punktene sammen gjør at det er lett å holde flyten i en samtale, og bedrer innlevelsen betraktelig.

Søk dekning!

I tillegg til dialog er skyting en stor del av spillet. Dette fungerer veldig bra. Man har «bare» fire våpen – pistol, automatgevær, hagle og snikskytterrifle – men filosofien «keep it simple» fungerer veldig bra her også. Man får en del oppgraderinger man kan installere, både på våpen og rustninger, som kan gi deg visse taktiske fordeler i ulike sammenhenger. Selve kampsystemet oppfordrer til bruk av dekning – man gjemmer seg bak objekter på slagmarken, og skyter fra disse.

I tillegg er en del av ferdighetene man kan lære (om man er riktig type karakter) av «magisk» art, og disse må aktiveres manuelt. Her bruker man tastene 1-8 for egne ferdigheter, og for å bruke lagkameraters ferdigheter må man holde inne mellomromstasten slik at spillet pauses, sikte inn, og velge ferdigheten man vil bruke. Sistnevnte er litt tungvint, men ellers fungerer kampsystemet veldig bra, og det er ikke noe man går raskt lei av.

God presentasjon

En annen ting som bedrer innlevelsen betraktelig, uansett sjangertype, er grafikk, og her har spillet alt på det rene. Spillmotoren som ligger i grunn er Unreal Engine 3, og denne sørger for at alle med maskin nok får en ganske pen opplevelse. Man kan til og med skru på en «film grain»-effekt, som fjerner litt av det klinisk rene utseendet mange dataspill har. Etter en tilvenningsperiode på fem minutter ble det klart at dette gjorde helhetsinntrykket mye bedre. Spillet har også utstrakt bruk av dybdeskarphet i samtalene, og dette har mye å si for stemningen.

Noen mindre unntak vil det dog alltid være, og skygger på ansikter bærer dessverre preg av dårlig teknisk kvalitet. Det er ikke verre enn at man blir vant til det, men likefullt burde dette vært fikset i et spill hvor dialog spiller en så stor rolle. Ansiktsanimasjonene er for det meste heller ikke så veldig imponerende – øyne og munn beveger seg riktignok relativt naturtro, men alle i spillet bærer preg av å være steinansikter. Formidling av litt følelser hadde ikke vært å forakte.

Lyden er det lite å utsette på. Lydeffektene sitter godt, og stemmene er naturlige med godt stemmeskuespill. Musikken er også velkomponert, og underbygger stemningen fint.

Spillet skal også ha kudos for god implementering av trofeer. Man kan låse opp trofeer for eksempel ved å spille gjennom spillet på ulike vanskelighetsgrader, spille med visse lagkamerater gjennom mesteparten av spillet, og bruke visse ferdigheter mange nok ganger. Når trofeene låses opp, så er de ikke bare et tegn på at man har gjort det som kreves – man får også bonuser til spillet på alle nye og eksisterende karakterer. For eksempel gjør ett trofé at når man låser det opp, så gjør alle våpen litt mer skade, også om man starter et nytt spill. Dette motiverer til flere gjennomspillinger og å spille gjennom spillet så komplett som mulig.

Konklusjon

Mass Effect er et vakkert spill som gjør veldig mye bra, det skal være visst. Med en snittkarakter på 9/10 virker det som om spillet har mye å by på, og dette stemmer i aller største grad. Dessverre er det noen småproblemer som trekker ned, spesielt de repetitive sideoppdragene, som i seg selv trekker ned et helt hakk. Men bort sett fra dette leverer spillet en solid spillopplevelse som man virkelig unner seg å oppleve om man liker sjangeren.

Karakter: 8/10

Noen små tanker om eldreomsorgen i Norge

2009-06-25T18:58:00.003+02:00

Hvis jeg ser EN ENESTE gulrot denne helgen, er det en viss fare for at jeg skriker høyt.

Jeg har fått meg kjøkkentjeneste på Ask bo-og omsorgssenter. Har jobbet fire dager nå. Det er igrunnen en ganske grei jobb. Men jeg tror jeg har skrelt og hakket en gulrot for mye, så det blir deilig med helg.

I morgen skal jeg også jobbe på Ask, men jeg skal ikke være på kjøkkenet, jeg skal være ute og male et gjerde. Min bror skal være med. Blir digg å være ute, men regner med det blir sykt varmt.

Ask bo- og omsorgssenter er privat. Jeg tror beboerne har det rimelig greit der. Jeg synes det er hårreisende å høre hvordan det står til på enkelte kommunale institusjoner.

På Ask har de egen aktivitør (min mor). Jeg mener at aktivitører er kjempeviktige, og synes det burde vært påbudt på hvert eneste aldershjem/sykehjem/hva jeg nå skal kalle det. Det er enormt viktig at eldre har personer som kan aktivisere dem, istedenfor at de bare sitter der.

Jeg synes også det er flott at de har eget kjøkken. Et hovedkjøkken hvor det jobber dyktige mennesker som lager god mat til beboerne. Ikke alle institusjoner har det, noen får maten tilsendt og må varme den opp. Det er helt forferdelig.

Det er deilig å føle at jeg gjør en viktig jobb. Viktig for at andre mennesker skal få en verdig alderdom. Eldreomsorgen i Norge er noe jeg kan hisse meg ganske grundig opp over. Men jeg skal innrømme at det også er deilig å føle at jeg gjør en viktig jobb uten å måtte jobbe som pleier. Tror ikke jeg er helt rette personen til å gjøre det.

Skulle ønske jeg hadde hatt lyst å jobbe som pleier, for da hadde det vært veldig lett å få jobb (jeg har kun åtte vakter på kjøkkenet, pluss noen dager ute med maling og steinplukking. Hadde jeg søkt om pleierjobb hadde jeg nok fått mange flere vakter). Men jeg har rett og slett ikke lyst. Jeg forestiller meg at det er en ganske krevende jobb (mulig jeg tar feil, har jo ikke prøvd). Men det er en enormt viktig jobb. Jeg har stor respekt for alle som jobber som pleiere. Flinke mennesker!

Men ihvertfall, det er det jeg driver med for tiden. Christer jobber på Wikholm (gressklipping/anleggsgartnerthingy), og er ganske opptatt for tiden han også, mye overtid på den kanten. Vi gleder oss til helg og fri, og Star Wars-maraton! (Selv om jeg har mine tvil om at jeg kommer til å like filmene. Tror det blir kjekt uansett!)

dA picbits: Høyhastighetsfotografering

2009-06-13T11:18:00.001+02:00

Høyhastighetsfotografering (High-Speed Photography) handler om å ta (skarpe) bilder av noe som går ganske raskt. Det høres ut som noe man må ha et skikkelig bra kamera for å få til, men ironisk nok bruker man ganske lang lukkertid, gjerne et par sekunder. Det er nemlig blitsen det hele kommer an på.

Man trenger et bare kamera man kan velge lang lukkertid på (som faktisk inkluderer enkelte kompaktkameraer), en blits man kan dimme ganske godt ned (jo svakere blink, jo kortere varighet på det), og man trenger en trigger. Det er triggeren som er trikset i prosessen. Jeg har bygget meg en slik en, som kan fyre av en blits når noe går gjennom lysporten, med en eventuell forsinkelse. Da er det ganske rett frem: Fest lysporten over et kar med vann, mørklegg rommet, trykk ned utløseren (helst fjernutløser), drypp dråpen, og voilà, så har man muligens et kult bilde.

Dette er bare noen bilder jeg tok under den første eksperimenteringen, så direkte spennende er de ikke, men jeg håper jeg blir litt mer kreativ etter hvert. Hvis noen har forslag til hva jeg kan bruke dette til (jeg har også en lydtrigger, tenk sprekke ballonger), så tar jeg alle tips med stor takk. Jeg skal så klart prøve meg frem med ulike væsker og slikt, men enn så lenge kan jeg (dessverre) ikke skyte frukt med softgun, fordi det har jeg rett og slett ikke. Men kinaputter passer for øvrig fint inn i frukt, kanskje det kan bli kult...

For virkelig kule bilder, ta en titt for eksempel her eller bare søk på "high speed photography" på Google.

Jøss...

2009-06-10T10:40:00.002+02:00

Jeg fikk B på KRL102. Liksom, B. MEG. Som ikke har fått noe bedre enn 3 på skriftlig eksamen siden ungdomsskolen. Hmm... kanskje de har gjort en feil i systemet et sted? =p Føler jeg skrev så mye tull! Da jeg fikk utdelt oppgaven, så jeg på den og tenkte at "dette stryker jeg på, jeg har ikke en sjanse." Og så får jeg B? Verden slutter ikke å overraske!

A-ha!

2009-06-08T13:47:00.002+02:00

Jeg skal på A-ha-konsert! Wohoo. De spiller i Spektrum i november, og jeg skal jo være i Oslo! Herlig. Det blir kjekt. Sånn reint bortsett fra at jeg må gå aleine da, selvfølgelig. Joda, jeg har masse venner, men ingen av dem deler min musikksmak/min entusiasme for konserter. Hurra. Kommer til å stå der og føle meg som en komplett idiot som er på konsert ALEINE, men antar det er verdt det. Vil ikke gå glipp av A-ha ihvertfall.

dA: busktroll

2009-06-03T16:21:00.001+02:00

Måtte ha et bilde av meg selv til høstens valgkamp (jeg prøver å komme inn i menighetsrådet), så armert med trådløs utløser gikk jeg ut i hagen og knipset.

Monkey Island gjenopplivet

2009-06-03T11:40:00.002+02:00

E3 – Electronic Entertainment Expo – er et høydepunkt for mang en dataspillfrelst. Og nå har det blitt kunngjort to nyheter som virkelig varmer mitt gamerhjerte.

Først ut var nyheten om at Telltale Games, som står bak episodebaserte Sam & Max og Wallace & Gromit, nå går sammen med legendariske LucasArts om å lage et nytt Monkey Island-spill i samme stil.

Deretter kom nyheten om at det første spillet i serien, The Secret of Monkey Island, får en remake. Her skiltes det med vakre, håndmalte bakgrunner og ikke minst stemmer fra de opprinnelige skuespillerne, men det beste er utvilsomt at man med et tastetrykk kan skifte mellom den nye og den gamle versjonen – spillet kjører nemlig oppå den opprinnelige utgaven.

Så med disse to nyhetene i horisonten er det bare å glede seg – det gjør i alle fall jeg!

Bildemanipulering: Fusk og fanteri eller legitim teknikk?

2009-06-01T18:19:00.010+02:00

Manipulering er et ord som i mange sammenhenger er negativt ladet. Genmanipulering, manipulering av mennesker og manipulering av datasystemer – bruksområdene er mange, og sammenhengene er ofte kontroversielle. I dag vil jeg ta for meg en annen sammenheng – bildemanipulering.

Bildemanipulering blir ofte forbundet med retusjering av modeller, og det er gjerne her tankene først går når man hører ordet. Man rynker gjerne litt på nesen av det, og hvem kan vel klandres? Det er ikke til å legge skjul på at Photoshop og andre lignende verktøy indirekte står for mye av kropps- og utseendepresset mange opplever i dag. Det er definitivt mye fusk og fanteri innenfor bildemanipuleringens verden.

Bildemanipulering er dog mye mer enn bare å gjøre modeller slankere, brunere og mykere. Bildemanipulering kan være så enkelt som å gjøre et bilde litt lysere, eller å beskjære et bilde, selv om mange gjerne ikke tenker på dette som manipulering. Jeg vet om flere som konsekvent aldri redigerer bilder etter at utløseren er trykket ned, verken for å rette opp feile innstillinger eller for å beskjære bildet. Jeg ser definitivt grunnen til dette – man lærer bedre å gjøre det rett under selve knipsingen dersom man vet at man ikke kan rette det opp etterpå. Men selv om jeg er enig i at det er lærerikt, så velger jeg å holde alle muligheter åpne. Selv manipulerer jeg omtrent samtlige bilder jeg publiserer – det er ekstremt få som kommer rett fra kameraet (og selv da må de gjennom redigeringsprogrammet for å konverteres fra råfiler). Det meste av behandlingen jeg gjør er derimot av et så lite kaliber at det ikke skinner klart gjennom. Min policy om manipulering kommer i stor grad av følgende utsagn:

Fotoapparater ser ikke verden slik vi gjør.

Det er stor forskjell på å se et bilde fra en sydentur og det å faktisk være der. Likevel klarer enkelte bilder å vekke en sydenstemning i oss selv om vi aldri har vært der. Jeg tror de fleste som kaller seg fotograf er interessert i å formidle noe, enten det er en stemning, et budskap, eller begge deler.

Hvis jeg vil formidle hvor varmt og godt og idyllisk det var på min siste sydenferie og jeg tar et bilde av en strand, så er det overhodet ikke sikkert at andre vil oppleve dette slik jeg tiltenkte det. Selv med et godt motiv og god komposisjon kan bildet mangle litt kontrast, fargene kan være blasse, og belysningen kan være lite optimal. Skal jeg vise dette bildet til andre likevel, og være fornøyd med at bildet i alle fall er «naturlig»? Eller skal jeg redigere bildet for å gi fargene mer dybde, gi bildet mer «punch» og justere lyset for å fremheve motivet slik jeg opplevde det?

Mennesker opplever virkeligheten, et kamera avbilder virkeligheten. Fotoredigering kan bringe et bilde nærmere vår opplevelse av virkeligheten.

Et godt eksempel på dette er HDR-bilder, som jeg har snakket om før. Menneskets øyne kan oppfatte et mye større toneomfang enn en vanlig kamerasensor, og øyet justerer seg godt til å se kontraster i det du fokuserer på til enhver tid. Her har kameraet store mangler. HDR-bilder retter i stor grad opp på dette, og derfor er (gode) HDR-bilder ofte mye mer appellerende enn et tilsvarende vanlig bilde.

Merk dog at dette kun er min policy. Aviser og andre tidsskrifter har oftest en veldig streng policy på dette området, som overhodet ikke tillater bilderedigering (kanskje utover helt basale justeringer som global lysstyrke og beskjæring). Dette blir noe helt annet, for her skal bildene være objektive og fortelle fakta på lik linje med artikkelen. Man kan utrette mye bra innenfor disse rammene, men jeg velger å ikke la meg begrense av dem, i alle fall ikke på dette stadiet.

Det kan argumenteres for at tankegangen min belønner dyktighet i bilderedigering, og ikke fotografering. Slik jeg ser det er dette to sider av samme sak. Min (digitale) arbeidsflyt inneholder etterarbeid med like stor selvfølgelighet som selve knipsingen. Jeg vil vekke oppmerksomhet og følelser med bildene, og fra tid til annen også fortelle en historie, og jeg ser det som et hinder (skjønt en morsom utfordring fra tid til annen) om jeg skulle nektet meg selv tilgang til alt av etterarbeid. Og den harde og nakne sannhet er at den jevne person gir blanke i om et bilde er redigert eller ikke: Gjør dette bildet noe med meg? Fikk dette bildet meg til å stoppe opp litt lenger enn ellers? Hvis vi beveger oss utenfor pliktros fra familie og venner er det kun resultatet som teller.

His Dark Materials

2009-05-28T19:58:00.003+02:00

Jeg har nettopp lest ferdig His Dark Materials. Jeg skal ikke si mye om den, for Christer har bare lest første boken. Jeg kan ikke engang uttrykke min fulle mening om den, for det vil avsløre for mye. Det jeg kan si er at jeg ikke helt har bestemt meg for om jeg likte den eller ikke. Sånn har jeg hatt det fra første side, egentlig. Den engasjerte meg ikke noe særlig før jeg var langt over side 700.

Men det er absolutt en god bok. Selv om jeg skulle bestemme meg for at jeg ikke liker den, kommer jeg fremdeles til å synes at det er en veldig god bok (eventuelt gode bøker, siden det egentlig er tre. Jeg har lest dem sammen i én.), den er verdt å lese. For å sitere kommentaren fra The Times i boken: "This is remarkable writing." Philip Pullman er en god forfatter. Men akkurat nå kan jeg ikke se for meg at jeg kommer til å lese His Dark Materials om igjen noen gang. Men det kan jo være jeg gjør det likevel.

En ting til vil jeg si, og det er at jeg synes det er drøyt å kalle den en barnebok. Dette er ikke en bok jeg kommer til å lese på sengen for mine eventuelle fremtidige barn.

Det var deilig å bli ferdig med boken, tjukk og tung som den er. Og hva skal jeg gjøre nå, da? Jo, jeg skal tilbringe sommerferien på gode, elskelige Hogwarts! =)

HP LP2475w – en flott kamerat på skrivebordet

2009-05-24T23:41:00.003+02:00

I slutten av januar kjøpte jeg meg en ny skjerm. Den gamle skjermen min, en Samsung SyncMaster 1100MB (noen som vil kjøpe?), ble litt for klumpete og varm for meg, og jeg begynte å se meg om etter en verdig avløser. Krav: LCD, bredformat og skal takle både spill (etterslep) og fotoredigering (fargegjengivelse) uten nevneverdige irritasjonsmomenter.

Litt grining før omtalen

Oisann. Dette viste seg visst å være en liten motsetning – LCD-skjermer er som regel god på enten etterslep eller fargegjengivelse. Men jeg ga nå ikke opp helt med én gang. Etter å ha googlet og wikipedia-et og lest meg rød, grønn og blå på ulike panelteknologier (TN, IPS, S-IPS, AS-IPS, H-IPS, P-MVA og S-PVA er bare noen av dem jeg kommer på nå, alle med ulike fordeler og ulemper angående etterslep og bildekvalitet), lysstyrke, sortnivå, ulike typer etterslep (normalt etterslep, RTC overshoot og mer), inngangslatens (viktig faktor som jeg faktisk ikke hadde hørt om på forhånd engang), innsynsvinkel og mye mer ble det klart at dette ville være vanskeligere enn f.eks. bare et «simpelt» skjermkortkjøp.

Jeg prøvde å finne den perfekte kombinasjonen, men fant ut at det rett og slett ikke gikk an. Man kan få skjermer til noen tusenlapper med god fargegjengivelse, og man kan få skjermer til noen tusenlapper med omtrent null etterslep, men en like god kombinasjon av disse finnes ikke engang i skjermene til mange, mange tusen.

Åja, jeg glemte visst å si at jeg hadde et par krav til. Ikke 20 tommer (jeg hadde 21 fra før, og ville i alle fall ikke få noe mindre), helst ikke 24 tommer heller, for da blir oppløsningen så høy (1920x1200) at spillene vil gå merkbart mer hakkete enn fra før av. Derimot endret jeg på dette ettersom jeg oppdaget flere 24-tommere som på andre måter appellerte mye mer til meg. Og 1920x1200 er faktisk bare 20 % mer enn 1600x1200, som var det jeg brukte fra før av.

Til slutt sirklet jeg meg inn på flere ulike skjermer. Jeg vurderte sterkt å gjøre et midlertidig dypt innhugg i studielånkontoen og bestille alle sammen, bestemme meg innen to uker og bruke angreretten på alle unntatt den ene jeg ville beholde. Dette skriker stress lang vei, så jeg slo det fra meg og gikk for den jeg trodde i størt grad ville tilfredsstille mine behov: HP LP2475w.

Omtalen

HP LP2475w er tydeligvis ikke en skjerm egentlig ment for hjemmebruk. I hvert fall må man inn på «bedrift»-delen av nettsidene til HP for å finne den. Men hva HP tenker får nå være deres sak. HP LP2475w er en 24-tommer med H-IPS-panel. IPS-panelene er kjent for god fargegjengivelse, god innsynsvinkel og godt sortnivå (sortnivå er målet på hvor mørk skjermen kan være – på LCD-skjermer er faktisk ikke svart helt svart, jeg kan gi en forklaring på dette for dem som ønsker). Disse panelene er imidlertid ikke kjent for god respons (herunder etterslep – det at et raskt bilde kan «smøres utover» – og inngangslatens, som er tiden fra du beveger musen til den faktisk beveger seg på skjermen). De nyeste panelene av denne typen har derimot kommet seg sterkt her, så nå går det an å få seg en skjerm som takler fargegjengivelse og spill rimelig godt, med mindre man deltar i VM i Counter-Strike.

Spilling: Skjermen klarer seg relativt bra i spill slik jeg ser det. Jeg har prøvd med hurtige spill som Unreal Tournament 3 og sterkt fargerike spill som Audiosurf, og jeg klarer ikke å provosere frem noe jeg oppfatter som irriterende her. Jeg merker dog noe som kan virke som RTC overshoot, som kan oppdages i det at objekter som beveger på seg får et kort etterslep av motsatt farge. Dette har jeg imidlertid kun merket under scrolling på internett ved enkelte fargekombinasjoner av tekstfarge og bakgrunn, og ved spilling av Assassin's Creed på klærne til hovedpersonen vs. bakgrunnen. Effekten er imidlertid ikke så fremtredende, og den forekommer så sjelden at det ikke plager meg. Dette er sikkert ikke den perfekte spillskjermen, men den er mer enn god nok til mine behov, og jeg er kresen når det kommer til tekniske duppeditter.

Inngangslatens: Da jeg først koblet opp skjermen prøvde jeg både CRT-skjermen og den nye LCD-skjermen samtidig side om side, og jeg kunne riktignok merke antydninger til inngangslatens. Når jeg bevegde et vindu opp og ned og dette vinduet befant seg halvparten på hver skjerm, så hang delen på LCD-skjermen litt etter. Dette var imidlertid ingen overraskelse – alle LCD-skjermer har litt inngangslatens. I daglig bruk er dette så lite at jeg aldri legger merke til det eller en gang tenker på det. Ingenting å utsette her, med andre ord.

Bildekvalitet: Ved redigering av bilder og slikt er denne skjermen en fryd å jobbe med – hvis man er villig til å gi litt ekstra, både tid og penger. Ut av boksen er denne skjermen ganske rævva på fargene, for å si det rett ut. Folk har ulike erfaringer her, men generelt er fargene på denne modellen ikke bra uten at man gjør noe med det. Skal man drive bilderedigering på denne skjermen og vil ha et resultat man kan stole på, så må man kjøpe et kolorimeter utenom – en dings man plasserer foran skjermen som måler farger og kontrast og alt mulig, og sier deg hva du skal stille på. Ved justering av fargene i skjermens meny fikk jeg fargene omtrent 100 % riktig, og den lille differansen tok programmet seg av og lagde en fargeprofil. Innsynsvinkel og sortnivå er det ingenting å utsette på – skjermen, som andre H-IPS-paneler, blir litt lysere fra store vinkler, men dette er ikke noe problem i bruk.

Men obs: Dette er en såkalt wide-gamut-skjerm, eller en skjerm med utvidet fargespekter. Fordelen med dette er at man kan redigere bilder i større fargerom. Vet du ikke hva dette er? Da trenger du det ikke. Jeg visste ikke, og jeg vet at jeg ikke trenger det. Men skjermen var så perfekt som rimelig mulig på alle andre måter, så det kom liksom bare med på kjøpet. Ulempen er at alle farger i programmer som ikke vet hva fargehåndtering er for noe ofte ser ekstra røde ut. Dette inkluderer alle knapper og ikoner og alt som har med normale brukergrenesnitt å gjøre, samt nettlesere som ikke håndterer farger (Firefox må manuelt stilles inn til å gjøre dette).

Men trøbbel til side: Når alt er stilt inn er denne skjermen en fryd å bruke, og den har så lite fargeavvik at dette vitenskapelig er så godt som umulig for det menneskelige øyet å skille.

Annet: Denne skjermen kan skilte med justering i alle mulige retninger, og man kan også snu den på høykant. Dette er fantastisk for å redigere bilder på høykant, og lange nettsider blir også mye bedre å lese på denne måten (etter en liten tilvenningsperiode). Skjermen kan også skilte med stort sett alt som kryper og går av innganger, fra HDMI og komponent til DisplayPort (!) og VGA. Her mangler ingenting! Alle kabler medfølger også. Dessverre bruker skjermen omtrent 15 sekunder på å oppfatte at den får signaler når man slår den på. Dette er alltid like irriterende når man setter seg ned foran PC-en igjen etter å ha vært flink og slått av skjermen da man gikk. Jeg kan ikke skjønne at dette skal være annet enn en designmessig feil, det er nok neppe en teknisk begrensning.

Konklusjon

Hvis du stiller relativt høye krav til både fargegjengivelse og etterslep, men gjerne mest på fargegjengivelse, så kan dette være en skjerm å vurdere. Men kun dersom du er innstilt på å bruke tid og penger på et kolorimeter ved siden av og å sette deg inn i fargekalibrering og fargehåndtering. Dette er ikke en skjerm for alle, men dem skjermen oppfyller kravene for kan med ovennevnte forutsetninger bli fornøyde. Selv om jeg ikke helhjertet kan anbefale denne skjermen til alle og enhver, så er jeg selv storfornøyd!

Meg og Linux: It's complicated

2009-05-23T17:03:00.000+02:00

Fra tid til annen installerer jeg Linux. Dette skjer ofte i forbindelse med ytre påvirkning, alt fra en inngående artikkel om pakkebehandleren i Ubuntu til ny utgave av distroen. Men jeg hopper jo aldri 100 % over til Linux med én gang, så klart. Windows trengs fremdeles i en eventuell overgangsperiode.

«Overgangsperiode» – jommen sa jeg smør.

En liten epistel om hva som nettopp har hendt: Jeg lastet ned nyeste utgave av Ubuntu, 9.04. Jeg skulle prøve å gjøre slik at jeg under oppstarten kan velge mellom Ubuntu og Windows. Skulle jo ikke være noe problem? Jo - jeg har jo systemdiskene mine i et RAID0-array. Etter å ha fulgt en oppskrift på nettet (copy-paste til terminalen) som installerte RAID-drivere og slikt satte jeg i gang med partisjonering. Så installerte jeg Ubuntu, og satte opp grub (bootloaderen, den som gjør at jeg kan velge mellom Ubuntu og Windows) per oppskrift. Prøvde å starte Windows, men det virket jo ikke. Inn med installasjons-CD-en til Vista, prøve å reparere, funker ikke. Greit, jeg har jo Ubuntu. Ennå. Slo på grafikkdriverne gjennom drivergreien i Ubuntu, og pang, der funket ingenting. Jaja, jeg reinstallerte nå Ubuntu, og plutselig virket reparasjons-CD-en til Vista. Så nå hadde jeg begge systemene oppe og gå. Prøvde med grafikkdriverne igjen, og ingenting virket. Fulgte et par oppskrifter for å få det til å virke, og så var det de fryktede lyddriverne. Fulgte en halv oppskrift (!), og se, alt virket. Du verden... Hørtes dette rotete ut? Bra – det var nettopp det det var.

Det er ikke derfor jeg alltid går tilbake til Windows. Tvert imot – kampen i terminalen/kommandolinjen er gøy, og man lærer mye av det. Grunnen til at jeg installerer Linux i utgangspunktet er 1) at det er noe grunnleggende idealistisk ved fri programvare, og 2) at pakkesystemet er høyst tiltalende – automatisk installering og oppdatering av programmer er en sann drøm. På grunn av disse to argumentene skal det veldig lite til før jeg bikker over og installerer Linux.

Men når det er gjort og jeg har fikset drivere og alt virker som det skal, så blir jeg sittende der. Hva nå? Jeg tenker igjennom hva jeg gjør på PC-en til vanlig:

Jeg redigerer bilder. Kan jeg gjøre det her? Nei, for Lightroom fungerer ikke, og det finnes ikke noe bra Linux-alternativ.

Okei, jeg gjør jo lekser. Skriver dokumenter og slikt. Da har man jo OpenOffice. Men selv om OpenOffice er en solid programpakke, så kommer det rett og slett ikke opp til Office 2007 fra Microsoft. Med sistnevnte er det en drøm å få dokumenter til å se stilfulle og profesjonelle ut. Pluss at jeg liker brukergrensesnittet mye bedre.

Hva mer? Jeg hører på musikk. Greit, her kan jeg sikkert venne meg til å bruke andre musikkavspillere. Men foobar2000 er alt annet jeg har prøvd fullstendig overlegent når jeg har satt det opp slik det passer meg. Og gjett hva? Programmet finnes ikke til Linux.

Og så spiller jeg så klart spill. Spill og Linux? Ikke den beste kombinasjonen. Jeg laster gjerne ned et par gratisspill til Linux og prøver dem, men halvgode Worms- og Super Mario-kloner når liksom ikke helt opp når det jeg har lyst til er å spille de nyeste ytelseshungrige monstrene på markedet.

Noen vil si at jeg kan jo faktisk kjøre det meste av dette gjennom Wine og dermed bruke mine favorittprogrammer i Linux. Men da forsvinner jo hele hensikten – hvis jeg likevel er avhengig av proprietære betal-programmer som må kjøres i et operativsystem de ikke er laget for, og jeg må holde ut med dårligere ytelse og flere feil i programmene, så kan jeg like gjerne holde meg til Windows, tenker jeg.

Linux: Beklager, men selv om du ser fantastisk ut og bygger på gode verdier, så har du ikke det jeg trenger. Det er ikke meg – det er deg.

Og dessuten kommer jo Windows 7.

dA: the last second

2009-05-22T10:07:00.000+02:00

Hadde en liten fotosession med broren til Aina, som spiller basketball. En gutt som når sine mål, absolutt...

For en helg!

2009-05-21T19:14:00.008+02:00

Jada, jeg vet at det snart er helg igjen. Faktisk er det allerede langhelg for mange. Men uansett; forrige helg:

Jeg hadde eksamen på fredag, i menighetspedagogikk. Vet ikke helt hvordan det gikk, men tror jeg skal klare å stå. Var deilig å få den overstått ihvertfall. Det ble feiret med Cowboy vs Pirat-fest hos naboen. Christer og jeg var cowboys, og vi hadde til og med hest. Det var kjekt med fest, men jeg var trøtt som fy, så det ble en relativt tidlig kveld for min og Christers del.

På lørdag var det duket for grand prix-fest hos meg. Grand prix er liksom så harry at det er skikkelig gøy å lage fest av det. Vi hadde invitert venner og naboer til Brannkamp klokken fire, og deretter mat og grand prix. Skikkelig artig var det, spesielt siden Rybak vant. Det var stemning og synging av gamle grand prix-sanger til langt på natt.

Så det ble en heller trøtt 17. mai for vår del. Litt kakespising og god mat, og Nancy og jeg var i det nostalgiske hjørnet og tok turen ned på vår forhenværende skole - uten lillebrødrene våre, som vi egentlig hadde tenkt å bruke som unnskyldning (ja, de går der nede). Vi tok masse lodd og jeg vant en fotball.

Mandag var det tid for eksamen igjen, i KRL 102. Å ha eksamen den 18. mai skulle ikke vært lov. I tillegg er nok ikke eksamen en lur ting etter en helg med festing og to netter på rad med sånn altfor lite søvn, men jeg var forbausende oppegående. Om jeg klarte å svare på oppgaven, er en annen sak. Blir ikke overrassket om jeg stryker. Var vanskelige greier. Men klokken ett gikk jeg ut døren på NLA og hadde sommerferie. SYKT deilig.

Mandag kveld hadde vi avslutning med klassen. Jeg synes det er kjempetrist å ikke skulle gå i den klassen mer. Har aldri gått i en så fantastisk nydelig klasse. Så egentlig syntes jeg det var litt trist å ha avslutning. Men kvelden var utrolig gøy. Vi lekte og koste oss og slaktet hverandre med lissom-kniv (kristendomsstudenter på sitt beste. Trenger å få ut litt aggresjon vi og!). Og så var det klemming og ha det. Huff-huff.

Så det har vært litt av en helg. Fra fest til eksamen til grand prix-seier til avskjed mer herlige mennesker. Jeg er trøtt ennå... =p

HDR + pels = sant

2009-05-20T09:22:00.000+02:00

Gjennom min eksperimentering hittil har jeg kommet frem til at HDR-fotografering går hånd i hånd med pelsdyr. Man får virkelig frem mye mer detaljer og slikt i pelsen, og hvis man er heldig ser ting bra ut uten særlig mye justeringer (selv om dette ikke er noen unnskyldning for ikke å skru litt og gjøre det enda bedre). På den annen side er ikke dyr kjent for å holde seg i ro over lengre tid, så man må nok benytte kvasi-HDR-metoden jeg har skrevet om før.

Jeg knipset en del bilder under en tur til sentrum nylig, og her er to bilder av en katt jeg kom over. Begge to er HDR-bilder laget ut ifra kun ett bilde hver. Jeg har også tatt med originalbildene til sammenligning.

Opprinnelig bilde:

dA: side entrance

2009-05-19T09:05:00.000+02:00

Knipset et bilde til (les: en HDR-bildeserie) ved Johanneskirken.

Syttende mai-tale fra en Grand Prix-frelst

2009-05-17T16:52:00.010+02:00

Leses best på høytidelig og besinnet 17. mai-talemål.

Kjære landsmenn,

Gratulerer med dagen – en sann festdag! Vi får nok en gang muligheten til å feire Norge som nasjon og nordmenn som et fritt folk, og ikke siden underskrivingen av Grunnloven i 1814 har vi vel hatt større grunn til å feste. Tenk at Norge skulle vinne hele konkurransen! Ja, dette er i sannhet en stor dag.

Men i dag er også en dag for ettertanke. Vi bør minnes alle de som ikke er like heldige som oss, og alle som ikke kom så langt. Moldova, et av de fattigste landene i Europa, nådde dessverre bare opp til en fjortende plass, trass i et ekstremt fengende bidrag. Klimaet må man også ha i bakhodet i disse dager. Stadig høyere strømforbruk fører til økt global oppvarming, og det er viktig å spare der man kan. Men dog – selv om resten av Russland var mørklagt under showet (og halve Kina i tillegg under Ukrainas bidrag), så må man jo ofre noe innimellom.

Skjønt vi må også se reflektert på verdens «lidelser». Vi vet jo alle hvordan Island strever under finanskrisen. Island kan i dag fås på kjøpet sammen med krone-isen på din lokale feiring, men hva har de å klage over? De fikk jo faktisk andreplass.

Uansett: Dagen i dag er først og fremst en festdag – så igjen, gratulerer med dagen, og la oss nå ta tre ganger Rybak:

Hipp-hipp-hipp--
Rybak!
Rybak!
Rybak!